Jeg har vært helt merkelig rørt i hele dag. Sånn litt tussete. Jeg har sett på prinsessa mi og tenkt masse på den vanvittige reisen vi har hatt sammen. At det har gått et helt år siden hun ble satt inn. Ett helt år siden jeg ble gravid! Samtidig har jeg fått to andre beskjeder. En fantastisk og en fryktelig trist…
For mens jeg har tørket tårer og flåsete flir, og forsøkt å beholde et lite snev av fornuft midt inne i den fjortene episoden av Brannmann Sam, så har to damer fått svar på sine håp. Den ene fikk det knust. Den ene fikk den beskjeden alle prøverørsmammaer frykter mest i hele verden. At det ikke har gått. At kroppen ikke ville ta i mot den lille denne gangen heller.
Seks ganger har jeg fått den beskjeden. Noen ganger har jeg visst det. Hatt følelsen eller testa selv på forhånd. Jeg har allerede vært på vei inn i neste runde, neste forsøk. Men andre ganger har jeg vært helt sikker på at det har gått! At jeg skal få verdens beste beskjed når jeg ringer inn. At dagen blir en merkedag for all tid, begynnelsen på noe aldeles fantastisk! Men så gjør det ikke det. Alt strevet, alle forventningene, alle pengene, bare forsvinner. Alt har vært forgjeves. Og man tenker på hva man har spist, hva man har gjort. Om man kunne bidratt med kostholdet. Eller hvilt mer- Eller kanskje mindre? Burde jeg ikke vært på den konserten? Eller tatt den jobbreisen?
Ingen andre enn den som ikke ble gravid kan forstå følelsen man sitter med. Tomheten. Ensomheten. Følelsen av å mislykkes i det alle andre får til. Det mange rundt en har forsøkt å hjelpe deg med. Skuffelsen på egne og andres vegne er blytung å bære. For de var jo der. Helt perfekte, små embryoer. Alt lå til rette for at alt skulle klaffe. For at et lite barn skulle være på vei.
Jeg ser ned på Lillesøster og vet hvilken glede den andre kvinnen føler. Hvilken vanvittig reise hun skal igjennom nå. Med redsel, spenning, glede og forventning. En adventstid helt ulik alle andre. En julegave man ikke har tørt å tro man kan få, men som nå får den viktigste plassen i livet!
Midt i feber, forkjølelse og lett brakkesjuke vet jeg hvor heldig jeg er. For to ganger har jeg fått være den andre kvinnen. Hun som fikk sitt livs fineste beskjed i dag. Jeg gleder meg sånn over det jeg har fått. Og jeg føler så sterkt på sorgen til hun som sitter der alene, med håpet knust… Nok en gang.
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no
Veldig fint skrevet. ❤️
Men tårer fra meg, som er den som fikk håpet knust. Som trolig aldri blir den andre kvinnen.
Vakre deg… Jeg slutter ikke å håpe for deg, men jeg skjønner at det er vanskelig å tro.