En aldri så liten pause

Hvorfor er du så sint på meg, mamma?

Så hjerterått og brutalt- Så helt på sin plass.  Et lite utropstegn ved frokostbordet fra et lite menneske som nettopp har oppdaget viljen sin, men som ikke helt skjønner konsekvensene av å bruke den. Den sinte mammaen ble lei seg. Veldig lei seg…

Det enkle svaret er at jeg er sint fordi du ikke hører på meg. Fordi du ikke følger med når jeg prøver å hjelpe deg. Eller fordi du klikker over at Biolaen serveres i det grønne glasset og ikke det mørkeblå. At jeg blir sint fordi jeg blir stressa av at Lillesøster gråter mens du vurderer om du skal ha med deg nesehornet eller elefanten på do. Ja, hvis du i det hele tatt gidder å gå på do da. For det er jo tross alt kjedelig…

Jeg hører min lille gutt stille et viktig spørsmål. En liten gutt som gjør meg fryktelig stolt! Stolt fordi han kjenner på følelesene han får av at mamma er sinna. Som tenker over hvorfor hun er det, men som slettes ikke forstår hvorfor det skjer. En liten gutt som er så trygg på mammaen sin, at selv om hun akkurat har vært sinna, ja så vet han at han kan spørre henne om hvorfor.

Så jeg prøver så godt jeg kan å gi han et svar som viser han at jeg tar han på alvor. At jeg bryr meg om følelsene hans, om tankene hans. Jeg forsøker å fortelle at jeg blir sinna når vi ikke klarer å være snille mot hverandre. At jeg blir sinna når beina hans slutter å virke, når han snakker med sutrestemme eller kaster alle klærne sine bort fordi de ikke er kule nok.

Jeg hater meg selv når jeg blir sint. Det gjør vondt langt inn i magen og jeg angrer det sekundet det eksploderer. I dag tok jeg meg en liten pause. Jeg gikk en lang tur for å hente meg litt inn. Få litt overskudd. Finne inn i mitt lille frirom der jeg kunne være helt alene. Med Lillesøster i vogna og sola hengende lavt på himmelen tok jeg en dag nesten helt fri for husarbeid og dåpsforberedelser.

Jeg vil ikke få spørsmålet igjen, men jeg innser at det nok vil skje. I mellomtiden klapper jeg meg selv på skulderen over at sønnen min tør å stille det. Jeg er kanskje sinna, men jeg har klart å skape en trygghet for det…

Jeg er en mamma, og noen ganger gjør det vondt…

Det må jeg tåle.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

2 kommentarer

  1. Tonje Akershus

    Klem til deg

    1. Tusen takk kjære!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *