Jeg rømte fra sykehuset. Det føltes vertfall nesten sånn. Jeg brukte ikke et minutt mer enn jeg måtte på barsel, jeg rørte omtrent ikke fødebagen; jeg ville bare hjem! Hjem til senga mi, dusjen min, familien min… Og akkurat nå kan jeg ikke huske hvordan det første døgnet her hjemme var – annet enn at jeg visste at jeg var på helt rett sted til akkurat rett tid…

12 timer etter at Lillesøster kom til verden satte jeg meg i bilen og vendte hjem til Rekkehusgrenda. Det andre paret på rommet fikk helt sikkert noen nye å dele rom med rimelig fort. Jeg var på ingen måte klar for å høre på den svimete pappaens forsøk på å finne seg til rette i sin nye rolle eller trøste ei nybakt mor som helt åpenbart slet med både vonde pupper og en håpløs mann. Jeg hadde mer enn nok med meg selv og min egen lille boble der jeg nøt min friske fine frøken som sov så søtt og tok puppen så lett som bare det. Så nå spør jeg meg selv; hva skal vi egentlig tilby Norges barselkvinner?

Da jeg ble født lå mamma en uke på sykehuset. Hun har faktisk fortsatt kontakt med minst ei av dem hun lå der sammen med! De fikk servert havresuppe til frokost, vi barna ble trillet inn når vi trengte mat eller skifteteknikken skulle finslipes og det var vanlig at bestemødre og tanter kom innom med både blomster og mer eller mindre gode råd. Hadde du barn hjemme fra før fikk du en fantastisk mulighet til å hente deg litt ekstra inn før hverdagen begynte på alvor. Barseltiden var hellig og kroppen fikk begynt å heles uten stress og mas.

I dag er havresuppa på Bærum sykehus den samme, men familierommene er nye. Antallet dager er riktignok betydelig redusert og de lærde strides i dag om hvor løsningen på den perfekte barseltiden ligger. Trenger vi flere dager på sykehuset eller bedre oppfølging i hjemmet? Skal fokuset ligge på amming eller mors generelle opplevelse av å ha blitt mor?

Jeg har opplevd to helt forskjellige barselopphold. Et langt og vanskelig, og et kort og enkelt. Jeg har vært førstegangsfødende med sykt barn, og jeg har fått en frisk Lillesøster. To helt forskjellige verdener, men vidt forskjellige behov. Det er forferdelig slitsomt å få et barn som ligger med slanger og alarmer over alt, men det er også utrolig slitsomt å ha det hele og fulle ansvaret for et nyfødt barn fra det øyeblikket det kommer ut. Du får aldri sovet ut, hentet deg inn, bearbeidet det du har opplevd. Du blir ikke kjent med noen av de andre, du opplever ikke det store samholdet eller nyter godt av at du er på et sted med mange barnepleiere – for du skal ha barnet hos deg og det eneste som strengt tatt betyr noe er å få på plass ammingen. Jo, også skal helst livmora trekke seg tilbake som den skal.

Jeg fikk spørsmålet fra både helsesøster og lege; hva gjorde at du dro hjem så tidlig? Hva lå bak? Og hvordan opplevde du det?

Vel, la meg ta det første først; jeg var blitt fortalt at jeg kunne det! At jeg ville mestre det – og få det til. At det var lov og helt greit. Og ikke minst; at jeg kunne ringe jordmora mi om det var noe, at jeg visste at jeg alltid var velkommen tilbake til ammepoliklinikken. Barselavdelingen hadde også «ansvar» for meg i hele 14 dager etter fødsel, så jeg følte at sikkerhetsnettet ville ta meg i mot om jeg falt.

Jeg ville ikke ligge første natt med nytt barn alene i en smal og klam sykehusseng. Jeg ville ikke dele Lillesøsters første timer med en fremmed! Jeg ville vise henne frem til Lillemann, ha den nybakte pappaen ved min side i de mørke nattetimene. Og jeg hadde fått selvtilliten til å velge det.

Å dra hjem etter 12 timer er både fint og tøft. Man er mørbanka og sliten. Man er fortsatt litt i sjokk over at det nye barnet er her, og man husker kanskje ikke helt hvordan det hele virker. Jeg følte ikke noe behov for å trekke i den røde snora, jeg savnet ikke sykehusmaten eller de bittesmå sykehushåndklærne. Jeg er helt sikker på at jeg ville savnet Ingeniøren mye mer enn jeg savnet en barnepleier gjennom den første natta. Jeg fikk nyte roen i mitt eget hjem og jeg fikk gjøre det sammen med de fineste menneskene jeg vet om. Og ingen andre…

Jeg syns alle nybakte mammaer fortjener å få tilbud om å ligge på barsel, og kanskje aller helst så lenge de vil selv. Jeg skulle ønske alle sykehus hadde tilbud om familierom og havresuppe. At alle kunne få føle på samme omsorg som vi fikk da vi lå på barsel uten barn, men like fult som nybakte foreldre. Jeg skulle også ønske at flere fikk informasjon om at det går an å dra hjem. At flere sykehus tilbød like tett oppfølging av barselkvinnen som de gjør ved KK i Bergen, der man jobber aktivt for at barselkvinnene skal dra hjem tidlig og følges opp av et større team av jordmødre ved behov. Å dra hjem kort tid etter fødsel fordrer at sikkerhetsnettet er der, at barselkvinnen føler at det er lav terskel for når man kan ringe etter hjelp og at man selvsagt er frisk og rask etter sitt livs maraton.

Jeg er utrolig glad for at jeg dro hjem så fort. At jeg turte å stole på meg selv og mine evner til å ta vare på barnet mitt. Vi fikk noen magiske døgn sammen i kjente omgivelser og med en ro du ikke finner i en sykehusgang.

Følg meg i hverdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no