Roen senker seg…

Det er noe helt spesielt med stillheten som brer seg i rommet. Som om man kan høre støvet legge seg. Kjenne dagen trekke et siste sukk og gi opp mot mørket. Nok en dag i toåringens liv går mot slutten og jeg ligger og ser på søvnen som overtar hele den lille barnekroppen.

Jeg synder mot alt jeg noen gang har ment eller trodd. Jeg sniker meg opp i senga, tøyser og koser. Vi hvisker små hemmeligheter, trekker dyna helt over hodet for å se hvor mørkt det blir. De små armene hans tviholder på taket rundt halsen min og frn varme pusten hans smyger seg over kinnet mitt som det varsomste kjærtegn.

Favnen min fylles av hele den lille kroppen som plutselig føles så stor. Hendene, som har vært så små så lenge, har som ved et trylleslag blitt så mye større. Nesten litt for store. For tiden går så alt for fort og snart vil han nok ikke ha mammaen tett inntil seg når han skal sove. Så nå, mens jeg enda kan, så synder jeg litt mot SoveKarin og alle andre søvneksperter. Jeg nyter nærheten det blir så alt for lite av i løpet av en dag. Jeg suger til meg følelsen av å være mammaen til den fine lille gutten min. Og jeg skjelver litt over gleden av å kjenne på varmen som stråler ut fra ham.

Og noen ganger, når han sier mamma til meg, så blir jeg helt slått i bakken. Jeg skjønner at jeg betyr like mye for ham som min mor betyr for meg. At jeg er den han stoler mest på, lener seg til når ting er vanskelig. At jeg er tryggheten. Og når han ligger der i halvsøvne så hører jeg han hviske «Jeg er glad i deg, mamma… Og i Brannmann Sam…»

Følg meg i hverdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *