Jeg lette egentlig etter noe annet. Akkurat nå husker jeg ikke hva en gang. Jeg husker bare at et eller annet fanget blikket mitt, noe jeg har sett så alt for mange ganger før. Noe jeg burde ha kvittet meg med for lengst. Jeg har bare ikke turt…
For jeg har slitt med å slippe meg løs, glede meg over graviditeten. Jeg har ikke turt å la vissheten om at det er et barn på vei synke helt inn, før nå – når hun faktisk er her. Prøverørslivet har vært fylt med så mange skuffelser at seirene ikke har blitt feiret med uforbeholden lykke. Det usikre har gjort at jeg ikke har turt å se virkeligheten.
For å få våre to barn har vi hatt fire prøverørsforsøk og satt inn åtte fine embryoer. Vi har ventet på det positive svaret like mye hver gang. Håpet og gledet oss. Forberedt oss, levd i en boble, tenkt med oss selv at nå – nå skjer det. Men sånn er det ikke. Å leve prøverørslivet er beintøft. Det er ikke bare hormoner, utallige undersøkelser og sykehusbesøk, det er vel så mye forhåpninger, drømmer og lengsel. Det er skuffelser, smerter og et liv på vent. Det er alle rundt en som blir gravide, alle svulmende mager og lykkelige trillere. Det er sprøyter og tider og sykluser og tekniske termer man slettes ikke forstår.
Å lage barn på sykehus er altoppslukende. Det er uromantisk og krevende. Det er en prosess jeg ikke unner noen å måtte gå gjennom. Samtidig er det fylt med så mye kjærlighet. Så mye håp. Så mange tindrende øyne, så mange sterke mennesker, så mange drømmer. Drømmer om barnelatter og små tassende føtter over et soveromsgulv. Drømmer om lubne barnehender som holder rundt en trygg mammafinger. Drømmer om små kropper som lener seg inn i en trygg pappafavn. Det er bestemordrømmer og tantedrømmer, og det er knuste drømmer. I hopetall.
Men nå legger jeg det livet bak meg. For alltid. Vi har fått våre to små mirakler. Våre drømmer. Vi har fått den største gaven vi noen gang kunne fått og i dag har jeg kvittet meg med det siste. I dag kastet jeg siste rest av det tekniske.
For i går fant jeg sprøytepennen min i skuffen på badet. Jeg husker ikke hva jeg egentlig lette etter, men jeg husker følelsen jeg fikk av å se det blå etuiet. Følelsen av å fortsatt drømme. Men drømmen vår er nå virkelighet. En virkelighet jeg håper alle som drømmer får oppleve…
Følg meg i hverdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no
Jeg skjønner at det er stressende,vondt,overveldende, og alle andre følelser å gå igjennom så mye for å håpe på at det skal komme noe fint ut av det….. Men jeg må si at hele historien deres er vakkert skrevet og fortalt og jeg ønsker deg og den fine gjengen din alt godt
Tusen takk Tonje!
Føles veldig godt at historien får komme frem-og ikke minst blir så godt mottatt!
Skjønner hvordan dette er.. Er en kamp, men Gud så godt det er og være ferdig med det… Har selv hatt 9 prøverørsforsøk som heldigvis resulterte til en ICSI gutt i 2008 og ei IVF jente i 2011:) Vi er veldig heldige Jannorama:):):)
Det er helt fantastisk Anne-Britt, noen ganger må jeg klype meg i armen for å skjønne at det er sant! At vi er i mål…
Håper en dag jeg kommer dit og. Andre prøverørsforsøk her… 4 dager til blodprøve. Enten blir sommerferien en fryd… eller ett sant helvete med skuffelse, redsel og sorg. Har bare ett spørsmål for ser du har skrevet at du har satt inn 8 embryoer på 4 forsøk. Fikk du satt inn 2 embryoer per forsøk? Det fikk ikke vi lov til så har bare satt inn 1 begge gangene. Stor klem til deg
Åååå-lykke til!!!
Vi har satt inn ett hver gang, så vi har hatt åtte innsett, som da har blitt to barn. Seks av embryoene har mao vært fryst før innsett.
Tusen takk 🙂 og tusen takk for svar 🙂