Det tok meg en måned å klare det, men i dag gikk det! Jeg stod opp da klokka ringte og begge barna sov. I hver sin egen seng akkurat som jeg liker det. Jeg dusja lenge, gikk ned på kjøkkenet og tente stearinlys og brygget meg en glovarm kopp kaffe. Jeg svelget den varme væsken så fort at jeg fikk litt vondt i magen. Jeg Instagramma til og med øyeblikket! At jeg aldri lærer…
To sekunder senere var det Ragnarock i andre. Og på toppen av det hele måtte jeg noe helt vanvittig bæsje ettersom den varme kaffen hadde rukket å virke bittelitt… Men Lillesøster hadde på ingen måte noen plan om å la meg gå på do med det første. Hun krangla noe voldsomt med den dumme snørra hun har fått og begynte samtidig å bli skikkelig sulten. Så jeg forta meg å ta morgenstellet på henne og ba en stille bønn til høyere makter om at Lillemann ville sove litt til. Den gang ei.
Midt i bleieskiftet hørte jeg en sinna gutt hyle fra rommet sitt. Dagen begynte slettes ikke som han hadde tenkt! Allerede før han hadde satt ned en eneste fot, var det tydelig at det aller meste var galt. Jeg løp ned og hentet druene jeg hadde lagt frem for å lage druesti inn på badet og strødde de i et trillende kaos fra badet til senga mens gutten satt storøyd å så på. Så mye for den magien… Men druer er heldigvis alltid en hit, så mens jeg satte meg på dolokket og amma Lillesøster, spiste Lillemann seg inn på badet. Og etter litt lett samarbeid klarte vi å få av pysj og nattbleie og manøvrert den druespisende storebroren opp på do, mens Lillesøster fortsatt spiste frokost.
Og det gjorde hun gjennom ansiktsvask også… Men da hadde vi nådd min simultankapasitets ubarmhjertige grense. Så Lillesøster ble lagt i vogga mens Lillemann fikk på seg klær. Det syns hun ikke noe særlig om, men på dette tidspunktet måtte jeg så vanvittig på do, at jeg ikke lenger enset barnegråt eller småsutring. Her var det bare om å gjøre å få Lillemann til å gidde å gå ned trappa selv mens jeg samtidig ropte de ordene jeg sier aller mest; mamma er her, jeg kommer snart! Litt usikker på hvem jeg egentlig ropte det til…
Vel nede på kjøkkenet ble yoghurt i pose en supersuksess og sakte, men sikkert gled frokosten ned. Og så, midt mellom en munnfull og en historie, fikk storebroren det for seg at det var på tide å kose litt på Lillesøster. Og da kom det; jeg elsker deg Lillesøster… Og vips var kaoset glemt og det eneste den slitne tobarnsmoren så var de tente lysene og de fine smilene til de vakre barna!
Så nå sitter jeg her, med et barn i barnehagen og ett hengende på puppen – igjen. Jeg er ganske langt nede i min andre kaffekopp, men denne gangen er det svarte gullet selvsagt så vidt temperert. Glamouren i livet er definitivt borte, men den er byttet ut med noe helt annet. Noe mye finere.
Og i forhold til den varme kaffen og de korte aleneminuttene – vi får vel bare prøve igjen i morgen!
Følg meg i hverdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no