Dagen derpå…

Dagen derpå er jeg utrolig glad for at det finnes legevakter. At tilbudet er så nært. Jeg er så glad for at jeg ikke lot den lille flauheten ta innersvingen på den gnagende magefølelsen. Jeg er så glad for at jeg nå vet hvor redd jeg er for at noe skal være galt. Og jeg er så glad for at jeg dro.

Visste du at man legger inn fire uker gamle små piker og gutter om de har bittelitt feber? Eller en CRP som er bare ørlite forhøyet? Visste du at så små barn ikke skal feile noen ting? Virkelig ikke noe! Det vet jeg nå… En fin lege med trygge øyne har sett helt inn i mammahjertet mitt og fortalt meg det. Fortalt meg at det er helt riktig å være bekymret. Helt på sin plass å bruke andres tid om tvilen kommer veltende over deg. Det er nemlig jobben min; å være stemmen til Lillesøster når hun ikke selv kan si at livet ikke er helt greit.

Og vi ble så godt tatt vare på i går! Vi fikk sitte på et eget lite rom og vente og vi ble justert fra «grønn» til «gul» pasient grunnet manglende vaksiner og lav alder. Vi måtte nesten ikke vente, bilsete og stellebag ble båret for meg og omsorgen lyste ut av alle vi møtte. Tårene mine stod konstant og bevret i øyekroken, og da vi endelig kom ut i den friske høstluften lot jeg de renne nedover de varme kinnene mine…

For min lille prinsesse var frisk og fin. En lei kombinasjon av en forsiktig forkjølelse og litt mye gulp sånn akkurat når man våknet fra en lur, var nok muligens årsaken til hele bruduljen. Og resultatet er at jeg har lært at utrøstelig og kraftfull er bedre enn utrøstelig og slapp. Jeg har lært at lyder, veiving med armer og bein og selv bare kort blikkontakt er gode signaler, og tissebleier sier mer enn tusen ord.

Og jeg har lært at jeg ikke skal være flau eller føle meg hysterisk om jeg er redd for at det er noe galt med barnet mitt. Det er ikke flaut å bli redd, det er bare helt naturlig og veldig, veldig riktig…

Dagen derpå er jeg utrolig takknemlig for at jeg dro – og for at vi ble så godt tatt vare på.

Følg meg i hverdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

4 kommentarer

  1. Godt å høre at alt er bra med den lille! Og takk for nok et ærlig og fint innlegg. Jeg er selv 11 uker på vei med førstemann og syns det har vært fint å bla meg tilbake i arkivet ditt der du beskriver både bekymringer, oppturer og nedturer.

    1. Gratulerer så mye med en liten på vei!!! Det er både fantastisk og grusomt på en gang… Håper du har det mye bedre enn jeg har det, men uansett hva du føler eller hvordan du kjenner deg – jeg lover at du ikke er alene!

      Lykke til på ferden mot målet, Marte!

  2. MrsThomassen

    Å der trillet mine tårer ❤ Du skriver så utolig bra! Jeg ble tatt med nesten tre år tilbake i tid når vi måtte på legevakta med junior som da var 1 uke gammel. Han var dog utrøstelig å slapp. Fikk gjenopplevd noen av de følelsene gjennom ditt innlegg. Tuuuusen takk til alle leger som tar mødre og fedre på alvor ❤

    1. Vakre du, det er så skummelt!!!

Legg igjen en kommentar til Marte Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *