Så sterk, så ukjent, så ufattelig skremmende. Hun hiver etter pusten, kaster seg bakover. Tårene renner fra øynene som bare har sett lys i fire uker. Lungene, som ikke har pustet i en måned en gang, kjemper. Jeg finner ingen løsning, du finner ingen trøst.

Jeg ringer, får ikke svar. Jeg ringer igjen. Ingen svarer. Et tredje forsøk – ta henne med deg hit.

Jeg kjører fra en leggeklar liten elefant og en pappa. Fra den trygge stua, den varme, lune familieettermiddagen. Rutinene, alt som er så kjent. Alene med den lille. De store, små øynene ser sløret ut i verden. De helt nye øynene. Det helt nye livet. Jeg er på vei til noe jeg aldri har gjort før. Til legevakta. Til den verdenen man drar når man er syk. Og jeg har med meg det mest dyrebare jeg har.

Og utenpå kroppen bærer jeg hjertet mitt…

Og hun gråter. En skjør, hes gråt. Ikke den skumle. Nå er det den såre. Og vi venter. En dame gir meg kølappen sin. Sier vi må gå før henne inn. Jeg takker henne så godt jeg kan, kjenner tårene presse seg på og jeg hvisker ned i hodet til hjertet mitt. Hvisker at det finnes vakre mennesker her ute. At verden ikke bare er skummel, men også god. Jeg hvisker til henne at alt kommer til å bli bra, at vi snart er tilbake hos elefanten og pappaen. Og inni meg vet jeg ikke helt om jeg hvisker det til henne – eller til meg selv.

Så sitter vi der, henne og jeg, på et lite rom for oss selv og venter på en lege. Venter på å få vite. Gråten har stilnet, blikket er klart igjen. Hun ser på meg og smiler. Hjertet mitt slår i vanlig takt og roen har senket seg over oss. For alt er bra, alt er fint. Både med hun lille og med hjertet.

For noen ganger må man la hjertet lytte til gråten som er så skummel. For akkurat nå kan hun ikke fortelle meg hva som er galt. Akkurat nå er jeg alt hun har. Hjertet mitt og meg… Og hjertet bestemmer over foruften.

Følg meg i hverdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no