Jeg grep tak i legefrakken hans og ropte «Ta meg bort herfra!!!» Ikke i ett eneste sekund slo det meg at jeg stod på alle fire i ei fødeseng, med rompa bar og verdigheten liggende igjen i garasjeanlegget et sted… Jeg ville bare bort!

Timene som fødekvinne er slettes ikke barebare. Det koster blod, svette og tårer å få ut det «lille» vesenet, og jeg innrømmer det en gang for alle; jeg er ikke god på vondt! Jeg syns vondt er skikkelig dumt. Jeg hadde fått epidural og erfaringe min fra sist var at da går det ganske så greit å føde barn. Jeg hadde bare ikke testa det når den ikke virker hele tiden… Så når kanylen plutselig hadde sneket seg litt for langt inn, og effekten av miraklemedisinen ikke lenger var å finne, ja da fikk jeg meg en alvorlig knekk i livet. For hva slags dame var jeg som ikke en gang taklet å føde med verdens beste medisin innabords? Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg! Det kjentes ut som om tissen ble revet løs fra resten av kroppen og jeg hulket og gråt og ropte ned i puta mi… Etter mamma.

Det var da desperasjonen virkelig begynte å ta meg. Jordmor forsøkte å gi meg mer epidural og Ingeniøren prøvde å fortelle meg at jeg kom til å klare dette, mens jeg ikke hørte på et eneste øre og vurderte å bare rett og slett ikke få dette barnet. Og det var da han kom inn. Den dritkjekke anestesilegen som om få minutter skulle bli angrepet av en klin gæren kvinne med blottet underliv og et desperat blikk. Jeg ba han om å overtale de andre til å ta henne ut med keisersnitt. Jeg hulket og tørket snørr med sykehusskjorta. All selvrespekt og stolthet var borte som dugg for solen.

Men så skjedde det; de så at medisinen ikke traff der den skulle, og som ved et trylleslag var jeg på vei inn i den dypeste søvn… Kroppen ble blytung, øyelokkene lot seg ikke lenger holdes åpne. Og jeg fikk hvile. En hel time. Jeg kunne gifta meg med jordmora mi der og da!

Men så rakna det plutselig igjen. Epiduralen rant ut i senga og ikke inn i meg, og jeg rykket tilbake til start. Jeg bæsja på meg og ropte om nåde. Jeg ville bort – langt bort, og jeg hadde slettes ikke noe lyst til å treffe dette barnet. Jeg hadde jo ett hjemme! Hvorfor kunne jeg ikke bare vært fornøyd med det i utgangspunktet? Hvorfor hadde jeg ikke klart å være takknemlig for det ene barnet jeg allerede hadde fått? Eide jeg ikke magamål og forstand? Det burde da ikke være så vanskelig å bare nyte det man har!?!

Jeg hadde ikke før tenkt tanken før alt plutselig gikk veldig fort. Jeg ble flyttet opp i senga etter en tur innom en fødestol jeg tipper mormor brukte da hun fødte mamma i sin tid, og vakumapparat, lege med slakterforkle og et litt høyere tempo ankom fødestua. Nå skulle denne jenta ut og jeg ante et lys i enden av tunellen – langt der borte!

Det er vondt å føde. På så mange måter… De fysiske smertene river tak i kroppen din og gjør noe med deg som du ikke visste var mulig. Selvtilliten kan få seg en alvorlig knekk og jeg skal ikke begi meg ut på hvordan selvrespekten din kan føle seg etter mange timer med blottlagt sjel og ræva bar. Men i det øyeblikket det nye livet er født, er all smerte borte og livet vender sakte tilbake til det normale. Og selv med et litt skakkjørt underliv og noen utfall og innfall du helst skulle vært foruten, ja så er det et helt spesielt minne, en helt spesiell opplevelse, som du aldri vil glemme.

Mitt liv som fødekvinne er nå over. Jeg skal aldri møte urkvinnen min igjen, og minnene om da jeg angrep en dritkjekk anestesilege midt i den mørke natta vil på sikt blekne. Og for å være helt ærlig; det setter jeg skikkelig stor pris på!

Følg meg i den nye hverdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no