«Det er klart vi kommer! Bare en fødsel kan hindre meg i å dra!» 

Jeg var så lei av tøyserier og evig venting. Vielsen var i Hamar, vi bor i Bærum. Med ny bil og vilje av stål satte jeg meg inn ved siden av mannen min. Han visste ikke hvor nære vi var. At alt var annerledes denne dagen. At det hadde begynt klokka 8. At denne dagen skulle bli begynnelsen på slutten av veien mot å bli fire. «Jeg skal se de si ja» sa jeg, og tok frem rietelleren. Det ble en lang biltur.

Jeg løp opp stien langs Domkirkeruinene. Kroppen var så tung og jeg måtte nesten stoppe rett før jeg kom frem. Jeg pustet så godt jeg kunne, klemte på de jeg ikke hadde sett på så lenge. Tårene rant da den vakre bruden kom inn og Ingeniøren trykket på start og stopp på rietelleren – og så et mønster. Det var fem minutter mellom riene og jeg visste at jeg allerede hadde tre centimeter åpning. Det var på tide å gjøre opp status…

Det ble ikke noe mer feiring av mine kjære venner. Det ble ingen avskjed til Skibladner eller tur innom et vennepar. Det ble en telefon til Riksen, en burger på veien og det som føltes som eventyrlig langt til sykehuset.

Og plutselig satt jeg der, med papirene mine og ny CTG og to jordmødre svinsende rundt meg – og så, så ga det seg. Det kom ikke ei ri. Ingenting. Vi ble sendt hjem. Enda jeg prøvde alt jeg kunne å få bli. Få de til å ta vannet. Bare gjøre noe! La meg få ta de siste stegene mot målet jeg nå så så klart der ute et sted!

Jeg gråt i bilen på vei hjem. Av skuffelse. Under en time senere gråt jeg av smerte. Riene var så harde, selvfølelsen min så såret – jeg orket ikke en ny avvinsning og ventet litt til. Til klokka ble 19.00. Da gikk det ikke lenger. Jeg fikk beskjed om å komme med en gang, og denne gangen forsvant ingenting. To timer senere gikk vannet med litt hjelp av ei driftig jordmor, epiduralen lot meg puste og vi var i gang! Nå skulle hun komme, den lille jenta vi har ventet sånn på!

Seks timer senere fikk jeg drypp. Og en drøy time etter så to bebrillede legeøyne inn i mine og jeg hørte stemmen hennes langt unna; «Klarer vi ikke få henne ut nå, så blir det keisersnitt!» Hun dro i sugekoppen, jeg presset alt jeg kunne – og der, der kom hun! Min lille, vakre, mørke prinsesse. Og akkurat som jeg hadde håpet, akkurat som jeg hadde bedt om, ble hun løftet opp til meg og lagt på brystet mitt…

Og der lå jeg. Der lå vi. Hun og jeg.

Og alle smilte. Ingen løp. Sola stod opp og en ny dag begynte der ute. Inne hos oss hadde det nye livet akkurat begynt. Nedover Ingeniørens kinn rant det store lykketårer. Jeg vet ikke om jeg enda helt har forstått hva som skjedde…

For vi fikk et helt friskt barn. Et barn vi har kjempet så hardt for å få. Et barn som har gitt oss så mye allerede, men også satt oss på de tøffeste prøver. Vi trodde vi hadde mistet henne nesten før det hele begynte, da blodet rant og vi hastet til ultralyd fra hver vår kant av byen. Jeg opplevde å miste en mormor og «få» en datter på under en time en snøstormdag i mars. Og vi har kjempet for å holde henne lenge nok i magen til at alt skulle gå bra.

Og nå er hun her. En uke gammel og verdens skjønneste. Et lite mirakel skapt av hverdagsheltene på IVF-avdelingen på Rikshospitalet. Hjulpet inn i livet av kollegene deres en etasje opp. Jeg er så stolt, så takknemlig, så overveldet. Og så inderlig og dypt forelsket…

For endelig kom du til oss, og nå – nå tør jeg å elske!

Følg meg i den nye herdagen på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no