Når babyen kommer

Jeg skal få en lillesøsterbaby! Og hun er bare min!

Noen er minst like spent som mamma… Og tiden går forferdelig sakte når man er midt mellom to og tre år og mammas mage er samtaleemne uansett hvor man snur og vender på seg. Det rosa rommet har stått klart så lenge, og alle de gamle lekene ligger og frister i en svært tilgjengelig kurv. De interne oppgavene er fordelt så rettferdig som vi har klart og lista er som følger; Lillemann skal sørge for smokk, vi andre tar resten.

Derfor har vi også dobbeltsjekket at den rosa smokken ligger i stellebagen som skal være med på sykehuset. Og vi har sett på alle klærne som ligger klare. Bilsetet må vi nok snart sette inn i bilen sånn at det også blir litt mer konkret og kanskje vi skal kjøpe ny TrippTrapp-stol også.  Sånn at den også er klar. Bare så vi ser den – alle sammen. Vi har sett på bilder av den lille babyen som heter akkurat det samme som Lillemann, og vi har prøvd å kjenne etter spark og dytt. Interessenivået veksler i takt med blodsukkernivå og eventuelle andre og mer spennende ting i umiddelbar nærhet.

Det er nesten mer spennende å følge Lillemanns tanker og følelser rundt Lillesøsters ankomst enn våre egne. Han stryker på magen, snakker til den og forteller alle som vil høre, om dette vanvittige som holder på å skje. Jeg blir så rørt. Og så spent! Kommer han til å være snill mot henne? Ta vare på henne? Kommer han til å straffe meg for å dra inn dette spetakkelet eller vil han falle til ro med at familien øker med et medlem til? Han er jo vant til å dele rampelyset med Bikkja fra før. Hennes leker skal ligge i ro og går hun inn i gangen må hun få være i fred. I mitt naive sinn skal det hjelpe…

Den lille store gutten min har blitt kosete og klengete. Det sutres litt mer og det klages litt oftere. Vi aner ikke om det er mangelen på mammamoro, alderen eller bare den generelle situasjonen som gjør det, men det er ingen tvil om at vi går en spennende tid i møte. Alle sammen. Personlig håper jeg noe av min tidligere tålmodighet vender tilbake når Lillesøster forlater kokongen sin. Vi kan vel si det sånn at det nok vil gjøre situasjonen noe enklere for oss alle…

Syns du bloggen min er fin, morsom, provoserende, spennende eller bare rett og slett leseverdig? Hvorfor ikke nominere den til Årets Nykommer eller Årets Gullpenn i Vixen Blogg Awards?

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

2 kommentarer

  1. Hvis lillemann er en normal liten gutt (og det tror jeg jo :), så kommer han til å være litt snill med henne, litt ta vare på henne, litt ignorere henne og kanskje litt sinna på deg og mannen… Og alt dette er jo helt normalt! Du bringer inn den største endringen i hans liv til nå, han har ikke bedt om den og han fortstår ikke konsekvensene av den. Samtidig gir du han den største gaven en mor kan gi til sitt barn – et søsken. hilsen ei som ser søskenkjærlighet utspille seg hver eneste dag fra storebror til lillesøster og vica versa! 🙂

    1. Er det jeg håper på, Hanna – at han er helt normal! 🙂
      Men fy søren så spennende det er…!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *