Min fantastiske kone har bedt meg skrive et innlegg til bloggen hennes, om det å bli prøverørspappa…
Det er ikke til å stikke under stol at jeg trolig hverken hadde vært gift, eller hatt barn, hvis det ikke var for at jeg møtte ei dame som er tøff nok til å fortelle meg klart og tydelig hva hun ønsket og forventet. Jeg hadde egentlig ingen store planer om eller behov for å bruke de nedfryste svømmerne som har ligget på tørris på Rikshospitalet siden noen kalde dager rundt årsskiftet 2003-04. Jeg hadde heller ingen forståelse for at det å gifte seg var hverken nødvendig, hyggelig eller meningsfylt.
Som dere skjønner er Janne ganske god på å få det som hun vil…
Så hvordan er det å bli prøverørspappa? Jeg kan si det såpass enkelt som at jeg gleder meg til Lillesøster kommer, så jeg får igjen kona mi. Det er da ikke det fysiske jeg tenker på, men den mentalt stabile dama jeg gifta meg med. Hvis du som naiv mann tenker at en runde prøverør er jo «piece of cake», det er jo bare å være med på noen legekonsultasjoner, smile, nikke ja til alle spørsmål, og så runke i en kopp når dagen endelig kommer, så tar du veldig feil. Nei, det er strengt tatt ikke mere du skal utføre, men dama du lever sammen med skal på overraskende kort tid gå igjennom en kjemisk overgangsalder (ja, du vet den tida du ikke skjønte hvorfor morra di svetta så mye, var sinna og helt umulig å forstå), for så å smelles inn i en helt absurd form for pubertet! Hvis du trodde PMS var et helvete, så har du nye dimensjoner foran deg!
Nå er det ikke sånn at du skal leve med et monster hele tiden. Men i tillegg kommer håpet ved egguthenting, spenningen om hvordan det går med prosessen på labben og så innsetting av et befruktet egg hvor celledelingen har begynt som den skal. Så er det bare å vente og håpe at dette fester seg. Gjør det ikke det, vil du trolig ha en partner med sterkt behov for støtte og trøst en periode. Så er det bare å brette opp ermene, og begynne på nytt.
Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en kone som ikke var medisinert med et eller annet hormonpreparat. Ettersom jeg da i tillegg er operert for testikkelkreft to ganger, og dermed regelmessig får injisert en solid dose testosteron i skinka, kan dere jo se for dere hvordan konfliktnivået i det sosialdemokratiske rekkehuset i Bærum utfolder seg.
Så kommer det øyeblikket da prøven sier ja, og det faktisk har festet seg! Første gangen, da vi fikk Lillemann, var min entusiasme noe begrenset. (Det ga i hvert fall kona klar beskjed om. «er du ikke glad?») Nei, jeg var kanskje ikke det. Jeg, som de fleste andre menn, ante jo ikke hva jeg nå hadde i vente. Jeg hadde holdt et relativt nyfødt barn èn gang. Og ut i fra uttrykket mitt på bildet fra den gangen, var jeg vettskremt og livredd. I tillegg passerer livet ditt foran øynene dine. Det livet du har, og kanskje synes er ganske bra. Du begynner å ane konturene av hva du egentlig har blitt med på.
Nå synes jeg Lillemann er den kuleste kompisen i hele verden. Den lille skravlete fyren som aldri kan holde kjeft er bare helt konge. Fyren som ble påbegynt i en liten plastkopp på toalettet på rom B347 på Radiumhospitalet romjula 2003, etter at jeg hadde bladd litt i et pornoblad som var pent lagt frem til meg av sykepleieren, er jo et unikum og strengt tatt et mirakel. (Nå er jeg en svoren realist, men et medisinsk mirakel må det være lov å kalle det.)
Nå skal det snart komme ei jente til verden, som også startet veien til livet på det samme toalettet, den samme romjula. Denne gangen vet jeg hva som kommer, og jeg gleder meg helt vilt mye!
Følg oss videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no