Siste dag i det første året…

Så har den kommet; siste dagen i ditt aller første barnehageår. Et år jeg fryktet og gruet meg forferdelig til, men som jeg har elsket og nydt. For et år det har vært…

Jeg satt og gråt i gangen mens du lekte. Jeg var stolt og redd på en gang. Du taklet det så fint, men gråt når jeg gikk. Etter tre dager var du trygg som dagen var lang og Ane var blitt din store helt. Mamma kunne dra på jobb og den virkelige hverdagen med barn kunne begynne.

Vi fikk ikke barnehageplass før du var halvannet år, og det var ikke et sekund for tidlig. Jeg er helt stum av beundring for hva du har lært og hvordan de voksne rundt deg skaper et trygt læringsrom der du får være deg og bruke den tiden du trenger for å nå neste steg. Du blir sett og hørt, korrigert og applaudert. Du får fortelle alle de lange historiene dine, le så du detter sammen på gulvet – og det er alltid et fang til deg om du trenger det… Og vi føler oss så trygge. Hver eneste dag når vi leverer deg.

Så derfor fortsetter du i den lille barnehagen. Vi flytter deg ikke til den som ligger mye nærmere og har egen småbarnsavdeling. Nei, vi lar deg få fortsette å bryne deg på de større gutta, prøve å få innpass, tøye egne grenser. Vi vil at du skal oppleve at det kommer nye, små barn som trenger din hjelp og veiledning. At du skal få være det forbildet de større barna har vært for deg.

Og jeg vil takke alle dere som har gjort dette året så lett og fantastisk for oss. Som har vist enorm omsorg for hele familien. Lært oss å kjenne, blitt en del av livene våre. At dere sender små filmsnutter til mammaen i sykehussenga og gir varme klemmer når livet tar noen vendinger man ikke har ønsket seg. At dere felte en tåre med oss da nok et prøverørsforsøk gikk i vasken. Eller jublet da Ingeniøren ble erklært kreftfri etter ti år med etterkontroller. At dere ser med ømhet og takknemlighet ned på sønnen min når han løper forbi dere. At dere med stjerner i øynene og hånden på hjertet sier at dere har verdens beste jobb, fordi dere får passe på akkurat vårt barn. Og de 17 andre. Dere er unike og fantastiske – og dere betyr mer for oss enn dere noen gang kan forstå…

Ett år går fort. Ett år inneholder så vanvittig mye. De første tallene. Den første setningen. De første dagene borte fra mamma. Alt jeg grua meg til har gått 1000 ganger bedre enn jeg fryktet. Og om bare fire uker begynner andreåret. Jeg tror det blir minst like innholdsrikt, og minst like bra…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *