I dag tikket det inn en melding. En melding jeg ikke ville ha. En melding med så mye sorg og sårhet i seg. En melding som får alt til å fryse i meg, om enn bare for en liten stund. «Det gikk ikke denne gangen heller, nå blir det ikke flere barn på meg…»

To familier jeg har fått dele håp og spenning med de siste månedene, har sendt meg samme beskjed. Fire foreldre får bare ett barn. To små gutter blir aldri storebrødre. Og akkurat så brutalt er dette prøverørslivet. Når forsøkene er brukt opp, så må man sette seg ned og finne veien videre. Orker man flere skuffelser? Lange runder på medisiner? Kanskje en annen donor på et annet sykehus. Skyhøye kostnader til behandling og medisiner. Når skal man si at nok er nok?

Det er lett å si at man er heldig som faktisk har fått et barn. At man skal være takknemlig for det man har. Men når man vet hva man kan få, så blir sorgen over det som ikke ble, vel så stor. Man har en drøm, en ide om hvordan livet skal se ut. Uansett hva drømmen er, så er det tungt å måtte si farvel til den. Det er tungt å ta den store avgjørelsen om å gi opp. For veien til drøm nummer to har vært vel så lang som veien til drøm nummer en. Følelsene har vært like sterke, innsatsen like høy. Tapet minst like stort.

Tre forsøk – og så er det slutt. Uansett hvor gode prognosene er, hvor sansynlig det er at du kan lykkes. Tre forsøk og staten vil ikke betale for mer. Jeg sjønner at det må være en grense, at det må settes en sluttstrek, men når man kommer til den – da føles den så blodig urettferdig. Så alt for streng. Så beinhardt. Nådeløs.

Det handler om drømmer. Og det handler om det største mareritt. Å miste muligheten til å oppleve det store, enten det er for første eller andre gang. Det er en fantastisk lykke å komme i mål, det er en like stor nedtur å bli stoppet når målstreken syns der borte i det fjerne.

Jeg kjenner på sorgen til disse sterke, vakre familiene. Jeg kjenner på en skyldfølelse for selv å ha kommet så langt i drømmen. Den samme drømmen som vi alle har delt. Jeg lover dere at selv om jeg klager, er sliten og lei, så tar jeg vare på denne drømmen som om det er verdens største skatt. For når jeg hører og leser deres tomhet og sorg, så skjønner jeg hvor heldig jeg er.

Tusen takk for at jeg fikk følge dere på veien deres. Dere har en helt spesiell plass i hjertet mitt – og når jeg tenker på dere, får jeg nesten ikke puste…