Ctrl+Alt+Delete

Noen ganger hjelper ikke all verdens sushibiter eller hyggelig sofasamvær. Noen ganger er veien til målet så lang at man ikke kommer dit på en helg. Noen ganger må man grave skikkelig dypt i det som er dritt for å finne det som kan bli fint igjen. Noen ganger må man starte litt på nytt.

Kommunikasjon mellom to mennesker kan være rimelig utfordrende. Noen ganger kan den starte atomkrig. Andre ganger utløser den sorg, fortvilelse og frustrasjon. For vi snakker rundt og forbi hverandre. Det går helt i ball og litt til. Og frokosten drukner i salte tårer og en pakke Kleenex. For det jeg sier er ikke det han hører. Og det han uttrykker er ikke det jeg trenger! Og avstanden vokser fremfor å krympe og jeg føler meg mer ensom enn noen gang. Selv om vi er to.

For jeg savner kjærsten min og jeg savner livet utenfor stua, men aller mest savner jeg å bety noe. Gjøre en forskjell. Være den mammaen og kjærsten jeg vil være. Ikke den som må lure poden til å akseptere at mamma ikke kan bære. Ikke den mammaen som må sove mens han bader eller som ikke klarer å reise seg opp fordi magen er beinhard og vond. Kan ikke denne lillesøsteren bare komme og levere tilbake mammaen min? Og hvor er kona mi? Hun som alltid fikser ting, som ler høyt og som alltid har masse å fortelle og snakke om?

Ingeniøren skjønner at jeg kjeder meg, men det er ikke det jeg gjør. Jeg kjeder meg ikke – jeg sørger. Jeg sørger over alt jeg ikke klarer å være. Jeg er ensom og alene om alle tankene mine som surrer rundt hele døgnet. Jeg tenker de så mange ganger at jeg til slutt ikke er sikker på hva jeg har sagt videre eller om tankene i det hele tatt er forståelige utenfor hodet mitt! Jeg prøver å ikke være redd, men glede meg over alt som skjer. Jeg drukner meg i bloggen og skjønner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten den. Jeg tar meg sammen og gjør alt jeg kan for å ikke mase, klage og binde fast ektemannen min til huset når han kommer hjem. Og jeg gjør alt jeg kan for å være en ressurs fra sofahjørnet – og ikke den belastningen jeg vet at jeg er.

Jeg ser på de to som klarer seg så fint uten meg. Den flinke pappaen som har dobbel arbeidsbyrde og dobbelt ansvar. Bestevennen min som jeg ikke klarer å fortelle hele sannheten til. Kjærsten min som jeg ikke klarer å føle nærhet til. Ikke fordi han skyver meg bort, men fordi jeg trekker meg inn i mitt lille univers. Fordi jeg er redd for hva som kommer frem om jeg åpner opp på ordentlig. Om jeg lufter ut den grå vinteren og åpner for den friske våren.

Men så sier jeg det. At jeg rett og slett er deprimert. At jeg gråter masse, ikke finner meg til rette. At jeg syns tre måneder til i denne verden føles helt ufattelig og uholdbart. At jeg savner ham. At jeg trenger ham. At jeg er redd og usikker. Og fryktelig alene.

Og der sitter vi. Ordene er sagt, vinduene er åpnet opp, sannheten er der ute. Mellom oss svever virkeligheten, hverdagen, realiteten. Og ingen klarer helt å plukke den ned og begynne å bearbeide den. Men den er der, og ikke lenger som en mur, men som en mulighet. For uten den ville vi fortsatt å stå på hver vår fjellhylle og rope til hverandre i vintertåka. Uten mulighet til å forstå den andre. Nå kan kanskje våren få slippe inn gjennom vinduene alikevel, mens vi sammen venter på den lille jenta vår og sommerens lovnader om fine dager – sammen.

Vi tar det litt fra begynnelsen; Ctrl+Alt+Delete; her er en ny uke, med nye muligheter til å finne frem på veien sammen. Jeg håper vi klarer å bruke den fornuftig.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *