Hvor stor er lysten til å få barn? Skape familien du alltid har drømt om? Hvor langt er du villig til å strekke strikken? Vil du bære en fremmed manns barn?
Vi har fått spørsmålet. I fullt alvor. Uten det minste snev av ironi. Vil dere ha donorsæd om det viser seg å være nødvendig? Sånne spørsmål skaper vakum i øra. Sånne spørsmål setter alt annet i perspektiv.
Vi var nygift. Skikkelig nygift! Det var en uke siden vi kom hjem fra bryllupsreisen vår og vi hadde endelig fått time på Rikshospitalet etter ett halvt år med samtaler, prøver, og operasjon av min livmorhals. Alt hadde allerede tatt så uendelig mye lengere tid enn vi hadde sett for oss. Og der satt vi. Jeg ville bare løpe ut av rommet og late som det ikke hadde skjedd. At ingen hadde sagt dette høyt! For nå lå de der og svevde. Ordene som måtte snakkes om, diskuteres, tas stilling til. Vi dro hjem og sov i to timer mens vi holdt hverandre i hendene. Man blir utslitt av å bli stilt opp mot veggen.
For hvordan forholder man seg til at kjærsten din kanskje ikke skal være sønnens biologiske pappa? Klarer man å legge det helt til side? Tenker man i det hele tatt på det eller vil lykken over å få lov til å bli foreldre bli så stor at den overskygger alt? Klarer pappaen å aldri tenke «du er ikke sønnen min» i et opphetet øyeblikk? Klarer han å elske, forgude, drukne i barnets favn som om det var hans eget kjøtt og blod?
Alle vonde tanker må tenkes. De aller verste må kanskje sies høyt. Smakes på. Lyden av ordene må få legge seg som et teppe over alvoret. For ingen vil vel være den som setter en stopper for et annet menneskes store drøm. Ingen vil være så redd, så usikker, men det blir man. Og det må man få være.
Og vi snakket oss varme. Vi diskuterte, hørte med andre, grublet og tenkte. Vurderte alt rundt, alle retninger det kunne ta. Hvordan snakker man om valget med barnet? Hvordan veileder man gjennom det som kan bli nye runder med vanskelige spørsmål og undring rundt egen identitet? Jeg snakket med psykologer og flinke barnevernsfolk. Ingeniøren snakket med adoptivpappaer og andre pappaer. Og vi tvilte oss frem til en avgjørelse. Et svar. Vår virkelighet. Vi ville takke ja – om vi måtte. Om det var det som skulle til. Vi var klare for realiteten. Vi liker vertfall å tro det selv.
Det ble aldri en realitet. De tapre svømmerne gjorde jobben sin. Ingeniøren får to biologiske barn. To fler enn vi noen gang hadde turt å håpe på. Vi har vært utrolig heldige, men dette er realiteten for mange par som ikke blir gravide. Sånn er det! Så hardt kan det være! Det er vondt. Det er vanskelig. Men det er muligheten du har. Livet tar noen ganger noen ekstreme vendinger og setter deg på en prøve du aldri trodde du var klar for. Det å bli foreldre er det mest naturlige i hele verden, men for noen blir det plutselig helt unaturlig.
Å ta valget er vanskelig. Det er tøft og tungt. Vi hadde valgt å takke ja, andre velger å finne en annen vei. Muligheten er der, og jeg er så takknemlig for at vi den finnes. Mulighetene åpner noen ganger dører du ikke helt orker å åpne, men når det først er gjort, så kommer du inn i det nye rommet med en helt annen styrke og visshet. Hvor langt er du villig til å gå for å få drømmen din oppfylt? Helt inn i det ukjente rommet? Eller blir du stående utenfor? Fasitsvarene finnes ikke – bare følelsene…
Så flott at du skriver om dette!
Vi valgte å si ja. Og vi har en flott donorsønn som far (og selvfølgelig mor) elsker over alt på jord. Selv sier far at var spent på dette med hva han ville føle da gutten kom. Men nå tenker han aldri på det. Bare snakker om hvor fantastisk sønnen er. Når jeg ser de to sammen, så ser jeg ekte kjærlighet. Og jeg tror kanskje gleden er ekstra stor når veien har vært lang og full av motgang.
Jeg sier ikke at det har vært lett, men jammen verd det!
Jeg tror mange opplever akkurat det du beskriver; spenning og uro i begynnelsen og betingelsesløs kjærlighet når dagen endelig kommer!❤️
Hei. Vi er i denne situasjonen og vurderer nå donor. Vi har grublet fram og tilbake, men vi elsker hverandre så høyt at jeg verken kan eller vil gå fra han. Men, så kommer de neste spørsmålene. Hvordan forholder vi oss til dette? Vi tenker at vi holder dette for oss selv, forteller det ikke til noen. Når barnet er ti år, så sier vi det til han/hun. Så blir det opp til barnet å si det videre til evt andre om hun/ han har behov for å snakke om det. Hva tenker du om det? Tenker vi helt feil? Veldig vanskelig dette…
Hei Karin!
Dette er jo utrolig sensitivt og vanskelig, og ikke minst ekstremt individuelt. Jeg har tenkt masse på dette og kjenner også flere som har benyttet donor, da ikke i et heterofilt samliv. Jeg tror det kan slå litt begge veier å vente helt til barnet er 10 år med å fortelle om dette. Personlig har jeg tenkt at jeg alltid ville snakket om den snille mannen som hjalp oss med å få barnet. I tillegg hadde jeg nok svært tidlig involvert BUP. Ikke fordi man ikke kan takle dette selv, men fordi det kan være godt å ha den faktiske kompetansen i ryggen helt fra starten.
Jeg tror det aller viktigste er å være helt avsalppa og stå stødig i den avgjørelsen dere tar. Hvis det er og blir naturlig for dere, så vil det bli det for alle andre også.
Om man skal fortelle til andre avhenger selvsagt helt av hvor åpen man har vært og ønsker å være, men jeg tror ingen hemmeligheter er gode for en familie. Uansett hvor små eller uskyldige de kan fremstå i utgangspunktet. Barnet vil bli like høyt elsket av alle rundt enten de vet eller ei – men dere må tenke på hva som er mulig å leve med. Resten av livet. For det er det dette handler om… Om barnet opplever at dette er noe dere har tiet om, vil det kanskje aldri bli naturlig for han eller hun heller. Og da kan det hele bli en grusom hemmelighet som tynger mer enn livet man har fått beriker.
Vi har – som dere, tenkt mye på dette. Kanskje ligger jeg et lite hestehode foran dere eller langt bak deres tankerekke, men dette er mine tanker. Det er ikke sikkert de passer for dere. og det er ikke sikkert det dere tror passer vil passe når barnet kommer heller, men jeg vet med 100% sikkerhet at jeg ville gjort alt i min makt for å få dele foreldreskapet med det menneske jeg elsker høyest. Så da vet du hva jeg ville gjort…
Lykke til!