Hva tror du på? Tror du på livet? På skjebnen? På en Gud? Tror du at vi møter det vi møter av en grunn? Fordi vi trenger det for å bli de vi skal bli, oppnå det vi skal oppnå? Min tro blir stadig utfordret og utforsket. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal tro, men jeg vet at jeg tror – på noe.

Jeg tror at alle mennesker har flere sider. At vi beskytter oss selv så godt vi kan med å kamuflere det sårbare og det vanskelige. Jeg tror vi får de utfordringene vi tåler å takle når vi får de. Jeg tror det er opp til oss selv å velge å ta kampen eller å la det vær. Vi skaper vårt eget liv med valgene vi tar, men jeg tror ikke valgene kommer tilfeldig…

Å velge kjærligheten var for meg det enkleste valget jeg noen gang har tatt. Da jeg fikk overbevist mannen om at det å fri, og å gifte seg, er å velge kjærligheten med kunnskap og erfaring, så ble jeg jaggu gift også. Å få barn var et valg jeg tok lenge før jeg fant mannen, men med valget av mann, valgte jeg også en kronglete vei til mammalivet. En Mammavei de færreste trenger å gå. Heldigvis.

De fleste vet ikke hvor mange barn de egentlig har klart å lage i løpet av et liv. De barna som av en eller annen grunn aldri blir født. Som kanskje aldri fester seg i mors liv, som ikke begynner livet som de skal. De barna vi mister før vi vet om dem! Vi som er Prøverørsforeldre derimot, vi vet. Vi vet om hvert eneste lille håp som settes inn. Og hvert eneste ett som skylles ut. Vi er så alt for klar over hva vi kunne fått. Hvor nære vi var. Vi har de liggende i et kjøleskap i noen dager. Kanskje i en fryser til tiden er moden. Vi vet så alt for godt om deres eksistens. Og når de blir borte, så vet vi det også.

Jeg har hatt åtte. Åtte ørsmå muligheter. Åtte hardt tilkjempede kanskjebabyer. Resultatet kjenner dere. En ligger og hviler formiddagslur. Den andre sparker meg lett innenfra. Så hva med de det ikke ble noe av? De som aldri kom til oss? I min verden var ikke de de riktige barna. De skulle ikke til oss. Kanskje de skulle til noen andre. Jeg tror vi får de barna vi skal få. Så hardt og brutalt. Så rått og smertefult. Sånn har jeg overlevd. Med de tankene har jeg taklet nok et nederlag og negativ test. Kall det gjerne en overlevelsestaktikk. Et merkelig mantra. En nådeløs tanke. Men en god hjelp og styrke når tårene har trillet og fortvilelsen fylt hver krok. For noe har jeg måttet tro på. I jakten på svaret på det uforklarlige hvorfor har jeg måttet ta det uforklarlige til hjelp. Jeg har tydd til skjebnen. Og den har vært min følgesvenn langs Mammaveien.

Det er lett å tro på skjebnen når den viser seg å være så fin. Til slutt.