Snøen tiner, en eim av smeltet hundebæsj sprer seg over det ganske land, overivrige småbarn sykler som gærne på grusen og småskoene pakkes opp fra loft og kjeller. Altså; dette er kanskje den aller beste tiden på året!

Ingenting slår følelsen av å begynne på nytt, starte om igjen. Etter en lang og isdekket vinter våkner endelig alt til liv og snøklokker og blåveis titter frem fra små hull i snøen. Naboen feier plutselig veien og jeg blir overdrevent inspirert av en god venninne og forter meg å kjøpe inn påskeliljer til utepynt. Sola varmer skikkelig godt i kinna og Lillemann tar strålende fornøyd på seg solbrillene sine og bruker stua som en catwalk der han sprader frem og tilbake. Magen vokser, kvalmen holder seg sånn nogen lunde borte og det går sakte men sikkert opp for meg at det faktisk er et lite menneske der inne.

Jeg er så spent på om det er ei litta jente eller gutt. Om vi får en ny skravlekopp og storsjarmør! Jeg lurer på om jeg snart får kjenne på ålingen og livet sånn som det var med Lillemann. Jeg tenker på det som ligger i fremtiden; får jeg en helt vanlig barseltid denne gangen? Kommer jeg til å gå til termin? Slipper jeg sengeleie i lang tid? Vil alt gå som det skal fra nå? Vil sommeren bli like varm som i fjor? Tør vi å reise noe som helst sted eller vil hver sommerdag tilbringes i hagen hjemme med kort reisevei til sykehuset?

Før jeg ble gravid snakket jeg lenge med legen min om hvorfor jeg ønsket meg et nytt barn. Ikke fordi hun har noe med det, men fordi prøverørsprosessen er så hard at det kan være lurt å ha en større motivasjon enn at «det er sånn det skal være» når man vil lage barn nummer to. Og selv om jeg alltid har sett for meg et liv som tobarnsmor så var det en helt annen grunn som trakk meg mot et nytt forsøk; jeg ønsker meg en normal fødsel – helt uten dramatikk. I dag står det å sette et barn til verden for meg som noe voldsomt, skummelt, hardt, vondt og hjerterått. Jeg har aldri fått mitt lille mirakel til brystet som man skal. Jeg har ikke ligget forelsket og utslitt og sett på mitt lille nurk langt inn i natten. Jeg har ikke kjent på den euforiske lykkefølelsen, jeg har bare kjent på redsel.

Ingen kan garantere meg at det går bra denne gangen heller, og min sjarmerende naivitet fra forrige gang er byttet bort med en alt for stor kunnskap om hva som faktisk kan skje. Hvor galt det kan gå. Men med solen kommer håpet! Og jeg håper virkelig av hele mitt hjerte! Og første store milepæl nå er ordinær ultralyd om noen uker. Og denne gangen er det faktisk ikke kjønnet jeg er mest opptatt av, denne gangen er det vitkigste å se et friskt, lite menneske der inne… Og at jeg får en plan for oppfølging av livmorhalsen frem til fødsel. Får jeg det skal jeg virkelig begynne å leve i denne graviditeten med et smil om munnen. I mellomtiden nyter jeg vårens lovnad om lysere tider.

Så i solens varme stråler trekker jeg den friske luften helt ned til bunnen av lungene og fyller hele meg med ny energi og pågangsmot. Og skal jeg fortelle deg en ting? Det er faktisk ikke smelta hundebæsj som lukter så vondt; det er det gamle, råtne gresset som dukker opp når snøen forsvinner som lukter så dritt! Det hjelper litt mot den lille kvalmen som kommer snikende med duften av vår…