Feminist høres litt pretensiøst ut, det er mange menn som ikke tør å si at de er det. Men syns man det er en strukturell urettferdighet mellom kjønnene, enten det gjelder lønn eller patriarkalske tenkemåter generelt, og man prøver å gjøre noe med det, da er man feminist. Benny Andersson på Skavlan 13.02.2015

Så enkelt. Så viktig. Så ufarlig. Ingen røde strømper i mils omkrets. Ingen vanskelige ord eller ekstreme meninger. En beskrivelse så fylt med medmenneskelighet, rettferdighet og vidsyn at jeg måtte felle en liten tåre der jeg satt i hormonbomba mi en sen fredagskveld. Jeg fikk meg et nytt feministisk forbilde – og han var en mann.

Jeg blir stolt når jeg ser meg ett år tilbake og tenker på det vanvittige oppbudet av kvinner og menn i alle aldre på Youngstorget i Oslo, på torg og i gater i Bergen og Trondheim og alle andre små og store byer i vårt langstrakte land. En forvirret statsministrer stotret ut noen lite velvalgte ord om engasjementet og bare noen uker senere var regjeringen tvunget i kne og det famøse forslaget om reservasjonsrett ble fjernet med ett pennestrøk.

Susanne Kaluza gikk forran med struttende mage og et enormt pågangsmot. Uredd møtte hun alle fordommer med et iskaldt blikk og knallrøde lepper. Og hun mobiliserte hele landet på en måte våre politikere bare må bøye seg i støvet over. Men hva gjør vi i år? Det vanskelige andreåret, som Sigrid Bonde Tusvik kaller det i sin kronikk i Dagsavisen 27.02.2015?

For i år er ikke hovedparolen et brennhett tema. Kampene ble påbegynt for over 100 år siden (Likelønn) og det er lett å avfeie de daglige utfordringene som småting eller bagateller. Men er de egentlig det? I dag skriver Aftenposten om en undersøkelse utført av Likestillingsombudet som viser at en av to gravide diskrimineres i arbeidslivet. At hver femte gravide kvinne lar vær å søke på en jobb fordi hun er sikker på at hun ikke får den fordi hun venter barn. Det presenteres et materiell som forteller oss at kvinner til stadighet forbigåes og omgåes under graviditet og permisjon. Man blir ikke vurdert for årlig lønnsjustering, jobben rasjonaliseres bort, CVer velges bort utelukkende på alder og kjønn. Jeg kan holde på i en liten evighet. Jeg har selv opplevd at et bemanningsbyrå fortalte meg at deres kunde, et anerkjent, norsk mediehus, ikke var interessert i meg fordi jeg var «i fødeklar alder». De ønsket en kvinne, med min bakgrunn og utdanning, men ikke i mitt alderssegment. Det var nemlig ikke rom for permisjoner eller syke barn… Sa den kvinnelige oppdragsgiveren.

Så hvem skal vi stole på at følger loven og hegner om kvinner i arbeidslivet om ikke vi kvinner selv klarer å ta ansvaret? Er det virkelig dette vi vil lære våre barn? Vi har et ansvar for at fremtiden blir minst like god som nåtiden, og enda bedre. Vi må jobbe for at våre barn og barnebarn aldri møter diskriminering eller rasisme når de søker på en jobb, og da må vi fortsette å ta kampene. Ikke la sjefer eller redaktører vinne frem med det enkle valget. Ikke la regjeringen sørge for færre barnehageplasser, mer kontantstøtte og mindre pappaperm under sin alltid tilbakevendene frihetsparaply.

Bli med når toget går på søndag og vær med på å gjøre fremtiden enda bedre enn nåtiden!