Her i huset har stemninga endret seg i takt med utetemperaturen! Det er nesten som en vårvind har blåst gjennom stua og tatt med seg alt som har tynget og slitt på oss de siste ukene og månedene. Strengt tatt er det vel bare kvalmen til mor som har tatt seg en reell pause – det gjør visst noe med alle…

For sammen med kvalmen forsvant også tungsinnet, den dårlige samvittigheten og maktesløsheten. Den gnagende følelsen av å ikke være bra nok. Skuffelsen over å ikke strekke til overfor mann og barn. Å høre Lillemann si «Mamma, ikke hvile nå…» femte ettermiddagen på rad. Å se mannen sin kveld passere i et evig jag med legging, hundelufting, matlaging og handling, og ikke orke å gjøre noe for å lette byrden. Enhver middag avsluttes med at mamma må gå og legge seg på sofaen før maten er spist opp. Og alle forsøk på å bidra med noe som helst ender i et akutt dobesøk.

Noen fordeler finner man jo selvsagt på veien. For det første fremstår jeg som ekstremt effektiv og behjelpelig om jeg bare setter inn i oppvaskmaskina nå! Lillemann syns jeg er superkul bare jeg orker å lese en bok og ler så han må kaste seg bakover om jeg setter meg på gulvet og leker med togbanen i fem minutter. De to gutta mine smiler og ler om hverandre og jeg kan faktisk ikke huske sist jeg følte meg så lett til sinns. Ingeniøren og jeg stortrives i hverandres selskap, vi tøyser og ler. Den gamle nærheten er på vei tilbake og jeg føler det som om jeg har kommet hjem etter en evighet på vandring i villrede.

Jeg vet ikke om det bare er at kvalmen er borte som gjør det. Kanskje det er vel så mye fraværet av det umenneskelige presset om å «prestere» under prøverørsbehandlingen, den uutholdelige ventetida og den tunge hormontåka som gjør at livet plutselig gir ny mening. At småfuglene faktisk har begynt å lage lyd igjen og sola varmer opp veggene våre etter lange måneder uten de lekne strålene gjør livet enda bedre. Plutselig føler jeg det jeg burde føle – lykke! Jeg føler at jeg kan klare dette. Lage et helt lite barn til!

Jeg kan ikke vente til våren kommer på alvor. At energien stiger og jeg kan begynne å orke ting igjen. Foreløpig er jeg fortsatt litt tynn, litt slapp, litt tom. Jeg klarer noe, men ikke så mye. Jeg sover dårlig, har begynt å få mye vondter og tisser i ett skvatt, men øynene mine er åpne og tåka har letta. Plutselig har jeg lyst igjen. Lyst til å stå opp, lyst til å gjøre ting! Og selv om lysten fortsatt er veldig mye større enn evnen til å få til, ja så kjennes det så ufattelig godt!

Så kjære familie og venner – I’m back!!!