Tiden har stått stille. I to dager har ingenting annet betydd noe. Jeg har følt meg som i en tåkesky inntullet i pledd og tanker. Jeg har muligens aldri gjort så lite på så mange timer. Vi har holdt pusten i ren spenning.

Å ikke vite. Å måtte vente. Det er kanskje det aller vanskeligste med å være gravid. Det å ikke ha kontroll på det som skjer der inne. Det livet som leves og skapes. Det lille ukjente som en gang skal kjennes så kjent. Mitt lille Knøtt som ligger der og utvikler seg i en aldeles rasende fart! Og vi må bare vente. Håpe at alt går som det skal. At det lille hjertet fortsatt slår. Jeg vil helst bare følge med, hele tiden.

Etter tirsdagens sjokkartede tur til gynekologen, og den vanvittige overraskelsen da den lille tamtamtrommen banket som besatt der inne, var det vanskelig å ikke bare se de blodige instrumentene. Selv om gleden var stor var skrekken enda større. Angsten sto og lurte i hagen og jeg lå som frosset på sofaen. Vel og merke om jeg ikke har ligget i skje med toalettet…

Men i dag fikk vi hilse på igjen. Vi fikk tid til å se på det lille julemirakelet. Ta det bankende hjertet inn over oss. Begynne å forstå at dette faktisk skjer, at vi kommer til å bli en familie på fire. Lille Knøtt skal komme til oss. En strålende fornøyd gynekolog har gratulert oss, satt opp ny kontrolltime, ønsket oss alt det beste. Inne i meg vokser et bittelite menneske med en livsvilje jeg knapt kan forstå. Et lite menneske som gjør meg kvalm og utslitt, men også utrolig takknemlig og lett fnisete. For nå begynner jeg å tro på alle de som forsøker å fortelle meg det; jeg skal bli mor igjen. Til en til.

Og jeg føler meg som verdens heldigste!