Hjertebank

Jeg blør. Masse. Ingen vet hvorfor. Det finnes ingen forklaring. Om ikke denne graviditeten var nervepirrende nok fra før, så er den det vertfall nå…

Jeg har ikke helt trodd det, turt å glede meg over det, vært lykkelig. Jeg har vært kvalm, kjøpt inn tre nye BHer, prøvd å sove hele natta igjennom. Jeg trodde ikke det hadde gått, skulle gå, kunne gå. Og så plutselig, uten forvarsel var det der; blod. Rennende blod. Og det var alt for mange timer mellom 9 og 12. Jeg fikk komme inn til ultralyd med en gang.

Ingeniøren satte seg på toget. Jeg kjørte så fort jeg kunne. Sammen satt vi og holdt hender. Side ved side på venterommet. Vi snakket om nytt forsøk. At vi har en mulighet til. Vi bestemte oss for å ikke ta noen avgjørelse i dag, ikke bestemme oss enda. Kanskje vil livet bli fint med bare ett barn likevel.

Aldri har tiden gått så sakte. Aldri har legens spørsmål føltes så unødvendige. Jeg vil bare vite! Jeg vil få se det jeg frykter – et hjerte som ikke lenger banker. Et brennende håp som har slukket for alltid. En knust drøm… Jeg vet vel ikke om jeg blør mye eller lite, jeg har aldri blødd når jeg er gravid før! Det eneste jeg vet er at blod er et fryktelig dårlig tegn når du venter barn.

Og så ser jeg det ikke. Jeg ser ingenting. Jeg ser ikke noe barn. Ikke et bankende hjerte. Og jeg er så sikker allerede før undersøkelsen er i gang. Men så hører jeg det. En lynrask liten tamtamtromme. Den vakreste lyden jeg noen gang har hørt. Og for andre gang overrasker Knerten meg. For andre gang får jeg høre noe helt annet enn jeg hadde trodd. Og jeg klarer så vidt å skimte Ingeniørens tårevåte øyne gjennom min egen tåretåke. Det er liv! Et sterkt, fint hjerte som slår så sterkt og tydelig som det skal. Det er ingenting galt!

Så nå hviler jeg. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor jeg blør, men akkurat nå ser det ut som det holder på å gi seg. Jeg spiser kanelbolle og har beina høyt. Jeg er trøtt og sliten, lykkelig og sjokkert. Mammahjertet er mørbanka og jeg lurer på nå flaksen vår blir brukt opp og vi virkelig må ta frem styrken. Men akkurat nå skal jeg bli hvor jeg er og slite litt på sofaen mens hver dag tar oss litt nærmere drømmen… For drømmen lever fortsatt i aller beste velgående!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *