At jeg aldri lærer… At man kan glemme så fort! Noen ganger blir jeg helt skuffa over meg selv… I to uker har jeg gått og ruget på en liten hemmelighet. Et bittelite håp som har ligget godt bevart i mitt mørke, varme indre. I hjertet har det blomstret en glede, en tro, en egen liten varme. Jeg har vært helt sikker og så trygg på at det skulle gå. Jeg har gått opp en BH-størrelse til Ingeniørens glede, vært kvalm og kald. Jeg har til og med mista lysten på rødvin! JEG – i høstregnet! Det tror jeg ikke har skjedd en eneste gang i hele mitt voksne liv… Vi har holdt det for oss selv, men det gikk altså brillefint å tine et av de små håpene som lå stivfrossent i en stor tank på Rikshospitalet. Vi var så glade! Opprømte! I ekstase! Jeg trodde nesten ikke det var sant da bioingeniøren sa at det hadde gått bra. Og vips satt vi der, med håp i blikket og bankende hjerter. Alt så helt perfekt ut og jeg var så sikker. Jeg hadde ikke rørt sukker på en evighet, ikke en gang en potet! Jeg har knaska vitaminer, hvilt og vært varm på føttene. Jeg har gått rolige turer, tent så mye telys at jeg nok har bidratt litt til den globale oppvarmingen, ja jeg har til og med spist grønnkål! Og for å si noe om det siste – det MÅ være sunt, for det smaker sunt. Og da tenker jeg at sunt ikke alltid smaker dritgodt. Så nå sitter jeg her, litt tom. Litt for små BHer og alt for tom magehule. Jeg venter bare på en ny blødning, en ny syndeflod. Til og med Ingeniøren er skuffa. For nå var vi veldig klare for å ta deg i mot. Nå har til og med Pappa skikkelig lyst på et barn til. Og dead line sniker seg innpå oss. Går det ikke med det lille håpet som ligger og venter på oss nå, så skal vi i gang med siste søskenforsøket. Da har vi bare ett egguttak igjen. Etter det er det slutt. Da begynner en ny jobb. Jobben med å overbevise seg selv om at ett barn er nok. At vi er heldige som har fått det. Og det føles som en vanvittig jobb. En vanvittig tung jobb… Men vi er ikke der enda! Fortsatt lever håpet! Det er lov å håpe på et lite julemirakel. Om det fortsatt er ledig tid til oss. Kanskje jeg til og med begynner å tro på julenissen igjen?
