Noen ganger settes eget liv i et ganske smålig perspektiv. Egne utfordringer blir som en lek å regne, problemer blir umulige å nevne. I går besøkte jeg en venninne med en pupp. En pupp og nylagde julegodter… Noen ganger spør jeg meg hva mennesker er laget av. Hva er det som gjør at vi tåler å møte alle livets utfordringer med hodet så høyt hevet, blikket rakt mot faren, redselen så godt gjemt? Hvordan kan små delmål bære oss frem mot målstreken og holde oss oppe? Målet om å takle diagnosesvaret, våkne av narkosen, komme hjem til de to små med mammalengsel. Viten om at man får ny pupp, dog uten brystvorte. Nyheten om at alt er borte. At tapet av det man mister ikke er større enn at det veier opp for frykten for hva man kunne møte på en så forsvinnende enkel måte. Min venninne står så sterkt i sitt eget liv. Hun rakk ikke bli kreftsyk i sinnet før hun allerede ble kreftfri. Hun vet ikke hvordan arret på kroppen blir, kanskje ikke det på sjelen heller, men hun er her; med hele sin varme, ektefølte omsorg for andre, altoppslukende kjærlighet til sine barn. Hun er mer enn god nok med en pupp. Og i disse prøverørsdager møter jeg så mange enormt sterke kvinner som kjemper en sår og beinhard kamp for å få føle seg hele. Kvinner som aldri har kjent på følelsen av å bære et nytt liv frem. Kvinner som bar et liv under sitt hjerte, men som fikk en alt for stille og uforståelig fødsel. Kvinner som med samme rake rygg og stolte holdning går vanskelige undersøkelser, smertefulle inngrep, tunge beskjeder i møte. Kvinner som gjør alt de kan for å oppfylle drømmen om få lov til å bli mamma til ett sprellende lite barn med kjærlighet og klokskap i blikket. Jeg blir så grepet av alle disse skjebnene. Disse sterke hstoriene om tap og sorg, om fortvilelse og følelsen av å ikke strekke til. Ikke være god nok. Kjære du som er i uke 22 med ditt andre barn og endelig nyter å være gravid og ikke bare er redd, du som sitter på et sykehus i Athen, du som venter på neste mens for å begynne med sprøyter igjen til tross for at legen din ikke mener at du burde få flere barn. Kjære du som trener på amming med din lille, vakre superhelt som kom så liten og skjør til denne verden, du som lurer på hvordan du ser ut under bandasjen – og ikke minst du som reiser deg og hopper ut i livet igjen med hud og hår et halvt år etter ditt livs største tap; DU ER GOD NOK – og vel så det! Jeg blir så rørt av alle historiene deres, all styrken, alt motet. Jeg blir glad av dere, stolt av dere, sterkere av dere. Tusen takk for at dere hjelper meg til å møte mine egne smådjevler med hodet hevet og ryggen rak!

For du har både vett nok, Mot nok og ro nok. Og du er både bra nok, Sterk nok og god nok Du er den blomen du skulle vera Kom med dine draumar, kom med di tru For ingen er som du.

Lyng og lauv Lyser i mot meg Gjev meg glede og tenner tru Det same gjer du Så skund deg og rot deg Og sjå, du høyrer med!

 Tekst Ingebjørg Bratland