Jeg er et følelsesmessig kaos. Et hormonhelvete på to bein. I løpet av en uke har jeg ikke vært gravid – vært gravid – og ikke vært gravid igjen. Jeg har venta på hormontall som skal stige, kjent på den lille, varme gleden. Og den altoppslukende tomheten. Nå venter jeg på en syndeflod av en mens. Det gikk ikke denne gangen heller, bare nesten… Forrige lørdag klarte jeg ikke vente lenger. Jeg måtte teste. Grytidlig i Trysilfjellet, en morgen da bare haren og jeg var våkne. Resten av familien sov. Det var akkurat som jeg kunne høre hytteveggene smatte litt for seg selv mens de snudde seg rundt og sov videre. Jeg tissa og venta. Og fikk svar. Så negativt at det ikke kunne være noen tvil. Jeg krøp inntil Ingeniøren og hvisket han i øret at vi fikk satse på et av de små håpene i frysern. Han smattet sammen med veggene. Vi delte en flaske vin. Vi nøt en mørk høstkveld med fyr i peisen. Jeg våkna dritdårlig! Hele søndag lå jeg på sofaen. Hele veien hjem forbannet jeg at vi kjøpte hytte så langt hjemmefra. Hele veien hjem var jeg litt skuffa, men langt der inne var det en ørliten stemme som forsiktig hvisket «jeg er her!». Mandag var testdag og jeg tok i tillegg en tur opp på IVF-avdelinga, ble undersøkt og sendt hjem med overstimulertdiagnosen i håndveska. Her skulle det hviles. Og klokka 14.00, etter mange timer i lett koma på sofaen, fikk jeg tidenes mest overraskende svar. Jeg var så forberedt på å høre «Nei, dessverre, her har vi ikke kommet helt i mål denne gangen», men i stedet sa sykepleieren «Ja, da er det sånn at vi regner deg som gravid om hCG-nivået ditt er over 20, men ditt er på 17! Noe har festa seg, vi vet bare ikke helt når, så vi vil ta en kontrollmåling på deg senere i uka.» HVA? Gravid? Kunne det virkelig være så enkelt? På andre forsøk? Jeg hadde jo følt at puppene mine kom først inn i rommet. Og jeg var tørst som et bybud og trøtt som ei strømpe. Var det virkelig ikke bare bivirkninger? Skulle jeg bli mamma i juni? Ny test torsdag. Lange tre dager unna et svar. Dead line på samme dag som Ingeniørens siste kontroll på Kreftsenteret. Kunne det bli Vår Aller Beste Dag? Det kunne ikke det. Den ble fantastisk, men ikke den aller beste. Og jeg ble så skuffa. Vi var så nær! Vi hadde vår Lille Klump. Jeg følte det som sand som renner gjennom fingrene. Et bittelite håp ble knust etter tre dager. Og jeg rives mellom et spekter av følelser; gleden over at kreften er borte, sorg over at Lille Frø er det samme. Fortvilelse over at jeg ikke bare kan glede meg på Ingeniørens vegne, sinne over at han ikke forstår hvordan jeg har det. Gravidehormoner og andre hormoner på vei ut av kroppen. En kropp som føles så tung og livløs. Med tårer som renner uten kontroll over egen smålighet og utslitthet. Tårer som presser på av synet av Lillemann som lever sitt eget lille, bekymringsløse liv med alle vennene sine i barnehagen. Jeg er sinna, frustrert, trøtt og trist. Jeg er et menneske som kjemper, og taper. Jeg er skuffa. Jeg skal kjempe videre om ikke så lenge. Jeg skal reise meg og møte hverdagen der ute igjen. Jeg skal krumme nakken og ta sats. Jeg skal bare leve et par dager i familiebobla, og drikke min vin i fred, først. Og vente på MonsterMensen. For jeg vet at den kommer, bare ikke når. Men bring it on; jeg har kjempet mot verre ting enn som så!!! God fredag!
