I dag har det endelig skjedd; Hr. Kreft har forlatt vårt hus! Og nåde han om han kommer tilbake! 10 år med etterkontroller er over for Ingeniøren og nå er han frisk. Vi har ikke lenger årlige kontroller å forholde oss til, prøver som må taes i tide, den alltid tilstedeværende, bittelille usikkerheten. Fra nå av skal han ikke forholde seg til laboratorier eller lange MR-undersøkelser. Legen har smilt og ønsket han lykke til. Sykepleieren har med strålende øyne og klar røst proklamert at han er på venterommet for siste gang. Hun har til og med bedt oss om å feire! Og det skal vi. Vi skal feire en vel kjempet kamp for livet. En kamp så alt for mange kvinner og menn, unge og gamle må kjempe hvert eneste år. Hver eneste dag. Champagnen ligger til kjøl – i dag skal vi feire det vi har! For etter noen nervepirrende dager med overstimulering og hCG-nivå for høyt til å være «ikke gravid», har vi i dag fått det endelige svaret; kroppen har rydda opp. Det gikk ikke denne gangen heller. Men det kan gå! Vi vet at det er en mulighet. Det gikk jo nesten! Og i fryseren ligger to små håp som bare må overleve tining før de får flytte inn på prøve; håper en av de finner seg godt til rette… Men i dag er en solskinnsdag. En magisk dag vi har ventet lenge på. En dag vi aldri kommer til å glemme. Uansett hvor stort ønsket om et nytt barn er, så overskygger det aldri viktigheten av å ha hverandre. Og noen ganger har man kanskje godt av å bli minnet på nettopp hvor heldig man er. Vi vil aldri helt slippe unna da Ingeniøren må fortsette å få testosteroninjeksjoner resten av livet, og arret som går nedover hele magen vil aldri bli borte. Men selv om det er der, vil spøkelset som fulgte med på avstand før være borte for alltid. Og når jeg tenker meg om, så ser jeg ikke lenger arret. Jeg tenker ikke lenger på hva som har vært. For når Lillemann stråler opp og den lille Mini-Ingeniøren holder hardt rundt pappaen sin så vet jeg at pappaens seier er så uendelig mye større enn jeg noen gang kan forestille meg. Han er frisk, balleløs og pappa. For noen år siden ville det aldri vært mulig! Så i dag, når korken sprettes og vi synker ned ved siden av hverandre og lar ett lettelsens sukk gå gjennom rommet, så skal jeg sende en tanke til alle de som hver dag gjør en forskjell i helsevesenet. Som vier livet sitt til forskning. Som tvinger 25 år gamle jyplinger til å fryse ned sæd. Alle de som har en hånd å holde i, som tørker en nesten usynlig tåre på vei ned mot en utgrått pute. Alle de som holder mot oppe og vonde tanker nede. Som kjemper mot statistikker og syke celler. Tusen takk for at dere finnes! Tusen takk for den jobben dere gjør! Uten dere hadde jeg ikke hatt familien min.