Aldri så galt at det ikke kan komme noe godt ut av det!

Det tok fire og en halv time. På det gule arket står det tre kvarter. Jeg ble trilla tilbake til venterommet i ventesenga mi, som vanlig. Jeg fikk en hel pille beroligende på forhånd. Hun ved siden av meg var helt slått ut etter en halv. Min funka akkurat tidsnok til at jeg begynte å kjenne på hvor lite søvn jeg fikk i natt. Egguttak er ingen spøk! Sykepleierne rister bekymret på hodet og vet ikke sin arme råd. Legen kjører en ny ultralyd for å sjekke om jeg har fått ekstra væske i buken. Ingeniøren stryker meg forsiktig over panna. Jeg ligger i fosterstilling og forsøker å gråte så stille jeg bare kan. Tårene renner av smerte, men også av glede. Bioingeniøren sluttet å telle på 12. Jeg sluttet å høre etter på 10. Jeg har lært meg at ingenting kommer gratis her i livet, og noen ganger må man betale med litt snørr og tårer. Prøverørsbarn gjør vondt mange ganger for noen av oss. Kanskje for alle. For det er så mange nedturer før man får den store oppturen. Så mange skuffelser og prøvelser, så mange nei der det skulle vært ja. Jeg har prøvd å si hvor vondt det gjør. At det er værre enn å føde. Og forklart at jeg har født, så det er ikke en ukvalifisert gjetning fra min side. Det føles helt latterlig å få en morfinnesespray når det man aller helst vil er å legges i narkose eller i det minste få ei litta epidural! Det hjelper meg så forsvinnende lite at det ville vært tidenes kanon mot spurv for 99% av alle pasientene om de skulle bedøve mer, for jeg får vondt! Heldigvis er det ikke farlig å ha vondt. Og legen finner heller ikke noe unormalt ved den unormale ultralyden. Jeg må bare leve med at jeg får mer vondt enn de aller fleste. Og om dette er siste gang, så er jeg jo allerede ferdig med det værste! Veien videre er lang og kronglete. Den er langsom og langdryg. Å være i uvisse i to uker til før vi vet om vi kommer i mål eller om vi må bryte på oppløpssiden, er tungt og tøft. Og om vi så får det svaret vi vil ha, så er det enda ni måneder med lett engstelse og utrygghet før vi sitter med premien i armene. For målet er fortsatt langt der fremme. Det er ingen enkel vei å gå frem og kanskje kommer vi aldri dit. Men akkurat nå kan vi glede oss over at av de 12 var ni modne og fine, og det er over dobbelt så mange som da vi prøvde før sommeren. Følger vi statistikken så ender vi opp med to embyoer, og da er sjansen for å komme helt i mål dobbelt så stor som sist! Så får det bare være at kropp er kropp, natur er natur og statistikk ikke virker på sånt – vi er ett skritt nærmere Lillesøster eller Lillebror, og akkurat nå så er det ett skritt nærme nok!

Uttak

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *