Så er den her allerede, søndagskvelden. Helgen går ubønnhørlig mot slutten og jeg føler at det akkurat var fredag. Tenk at det er dette som er livet, sånn egentlig. Etter to år med mye hjemmetid er det helt merkelig å være tilbake i den virkelige verden, og skulle være så mye borte fra hjem, hus, hage og familie. Jeg tror jeg er litt i sjokk jeg! Det er virkelig sant; jeg fatter virkelig ikke at jeg skal levere i barnehage – hver dag, jobbe – hver dag, stå opp i otta – hver dag. Og samtidig skal det bare bli mørkere og mørkere, neste fridag er julaften og innimellom alt skal vi prøve å skape en trygg og rolig hverdag for hverandre. Jeg er fullstendig klar over at alle har det sånn og at alle får det til, men jeg begynner faktisk å lure på om alle gjør rett? Eller om vi velger helt feil? For trenger jeg egentlig muligheten til å spise akkurat den maten jeg vil eller kjøpe den dyre juicen? Er det viktig for meg å kunne bo på hotell om jeg vil det, velge fritt hvilken frisør jeg vil benytte eller ta en pedikyr i ny og ne? Trenger jeg egentlig hytte, nye interiørdupeditter og VG på døra hver lørdag og søndag? Jeg gjør jo ikke det, men jeg gjør det! For jeg elsker det, og jeg nyter det. Jeg syns det er fantastisk godt å kunne skjemme bort meg selv eller de nærmest meg i ny og ne. Jeg syns det er trygt å vite at jeg kan kjøpe det Lillemann trenger, når han trenger det. Og for å få til det – ja så må jeg jo leve det hektiske livet med det som føles som litt for få timer hjemme, og litt for mange timer borte. Og så kan man jo spørre seg; trenger Lillemann Ecco-sandaler og dunevest? Vel, jeg er helt sikker på at han hadde klart seg uten, og at han mye heller ville hatt mere tid sammen med meg om han fikk velge, men nå velger jeg for han, og jeg velger å jobbe og bruke evnene mine så godt jeg kan. Og jeg tror både Lillemann og Ingeniøren bør være glade for det. Og en nydelig bivirkning av arbeidslivets mas og kjas er at helgene er så velsignet gode. Det er så godt å synke sammen på sofaen etter en lang uke med armer og bein i alle retninger. Det er godt å kjenne på friheten til å være sammen og gjøre de små tingene, sove lenge og tøyse i senga mens vi sakte jager søvnen ut av øyekroken. Det er godt å senke skuldrene og puste helt ned i magen mens man kjenner på at en av familiens tøffere uker er over, at vi har overlevd, og at vi faktisk er klare for en ny uke med barnehage, kollektivtrafikk, henting, bringing, matpakker og regntøy. Jeg er helt sikker på at vi sakte, men sikkert, vil venne oss til den harde virkeligheten og krevende hverdagen. Og at vi for alltid vil sette av tid til hverandre og til å gjøre ingenting i helgene. Det trengs, og det er veldig velkomment. Så nå putrer ei gryte med fire Chilli-con-carne-middager på ovnen, to hjemmebakte pizzabunner har funnet veien til fryseren og alt er pakket og klart for en ny barnehageuke. Måtte den nye virkeligheten fare vel med oss alle…