Vi visste det kom. Mange er til og med for det. Noen mener det kan kalles valgfrihet og puster lettet ut mens de tenker at de endelig kan styre over egen familie igjen. Jeg har et hjerte som blør for fedrene og en tungsinn over likestillingens stadige angrep fra en gammeldags og bakstreversk landsledelse. Fedrekvoten står for fall… Barne- og likestillingsminister Solveig Horne har ikke bare klart å erte på seg hele landets homofile og alle vi som føler at denne gruppen fortsatt har et særlig behov for fortsatt fokus fra nevnte minister. Frp’s utvalgte har med sine uttalelser og kampsaker på kort tid lagt seg ut med de aller fleste med et brennende engasjement for likestilling her til lands. I likhet med Bent og Erna har hun tatt til orde for endringer som uten tvil er med på å gjøre forholdene for unge kvinner langt vanskeligere i årene fremover, og nå går de til angrep på en av mennenes nylig ervervede rettigheter også. Og det kan synes som om det er noe man ikke helt har skjønt, når man sier at dette er til det beste for barnet. For hva legges til grunn for det? At mor er flinkere til å passe barn? At far ikke er en egnet omsorgsperson? At det er bedre at mor får lavere lønn, taper i karrierestigen, blir minstepensjonist og avhengig av mannens inntekt? Er det bedre for barnet at det opplever at mor passer best hjemme, mens far har viktigere oppgaver å gjøre, ute i samfunnet? Jeg opplever et markant skille i Ingeniørens pappaliv; før og etter pappapermisjonen. En pappa med de beste intensjoner, og et enormt ønske om å mestre sin nye rolle, har etter 12 uker hjemme en ro og trygghet i papptilværelsen han aldri ville fått uten å ha regjert på hjemmebane. Lillemann går vel så mye til pappa som til mamma, og mellom oss er vi langt på vei mer likestilte enn vi var før Ingeniøren stelte hjemme. For jeg tror de færreste av oss kvinner faktisk slipper mannen til uten at vi må. Det er alt for lett for oss å ta ansvaret og heller klage litt på at man må gjøre alt selv. Det er for enkelt å lene seg på puppene og si at man tross alt ammer, og derfor må være mest hjemme. Og det blir for dumt å snakke om at kvinnen mister permisjon ved at far har fått en dedikert kvote. For som det står i «VG mener» i dag, 28. juni 2014, «Men dersom far ikke tar ut sin del av permisjonen, bør konsekvensen være at den faller bort. Velger man å takke nei til en velferdsgode erstattes det ikke på andre områder heller.» Lik rett til foreldrepermisjon ble innført i 1978, men ti år etter var det fortsatt under èn prosent av alle norske fedre som benyttet seg av denne rettigheten. Først da fedrekvoten ble innført begynte mennene å være hjemme med barna, og det er etter mitt syn sjokkerende naivt å tro at vi ikke vil se fedrenes returmarsj til kontorpulten og møterommene om Horne og hennes hær får det som de vil. Ikke nødvendigvis fordi de ikke ønsker å ta ut noen uker med permisjon, men jeg tror både mor og arbeidsplassen i mange tilfeller vil gjøre det de kan for å beholde far i arbeid. For hvilken arbeidsgiver ønsker at arbeidstakere skal være hjemme i lengere tid, være seg kvinne eller mann? Og hvor mange mødre vil vel ikke være hjemme med dette dyrebareste de har så lenge de kan? Når Unge Høyre nå går ut og mener at Hornes forslag er alt for puslete, og at fedrekvoten bør fjernes fullstendig, ja så blir jeg rett og slett usikker på dette ungdomspartiets kunnskap om arbeidslivet og hvordan dette fungerer i dag. Jeg begynner å tvile på om de vet hvordan unge kvinner sliter med å få seg gode jobber fordi det forventes at de snart skal ut i permisjon. Jeg lurer på om de i det hele tatt er opptatt av å sørge for at de barna som nå vokser opp skal komme inn i en verden som minner om det årtusenet vi er i, eller om de lengter etter en svunnen tid der mor står ved kjøkkenbenken og far røker pipe etter en lang da på arbeidet. Det hele minner meg om det konservative USA og det knyter seg i magen min. For jeg føler at jeg sakte men sikkert knebles og sendes tilbake til et kjønnsrollemønster jeg tror de aller færreste savner. Jeg vil at min sønn skal vokse opp i et samfunn der det er like naturlig at han er hjemme med det lille barnet som at hans kjærste er det. Et samfunn der fedrekvote er helt unødvendig, og Høyre og Fremskrittspartiet ikke lenger maser om valgfrihet til familiene, rett og slett fordi alt annet enn delt foreldrepermisjon er helt unaturlig og fremstår tullete. Men vi kommer ikke dit med den løsningen Horne presenterte i Aftenposten i går. Den løsningen tar oss tilbake i tid og ikke inn i fremtiden. Den løsningen er tilrettelagt for arbeidsgivere og menn som syns det er litt kjedelig å henge med ungen sin og ikke kollegene i noen uker. Det er en populistisk løsning uten ryggrad og ansvar for det samfunnet vi skal leve i, både kvinner og menn, med like muligheter og like rettigheter. Og Horne; ikke gjem deg bak ungen min når du tar fra han retten til å være sammen med Ingeniøren flere uker i strekk. For det er ikke det beste for han å ha en mamma med stålkontroll og en pappa på prøve. Det er ikke det beste for han at samfunnet gjør det lettere for mennene å slippe unna og enklere for mor å ta fra far en unik periode i livet. Ikke send oss tilbake til 60-tallet, Horne! La oss fortsatt være et foregangsland på likestilling, og sol deg i glansen av det når andre leter etter de gode eksemplene! Ta ansvar og sørg for at vi fortsetter med god fart inn i fremtiden, for barnas beste…