Jeg er i sjokk. Jeg tror vertfall det er det det kalles. I dag tidlig, i min egen morgentåke, gikk det opp for meg at jeg potensielt kan bli smelt på tjukka om to uker. Det er absurd. Det er for tidlig. Det går for fort! Sist vi var i prosessen med å bli foreldre syns jeg dagene sneglet seg av gårde. Jeg hadde mark i ræva og lopper i blodet. Jeg ville opp på Riksen og bare sitte der til det var over. Nå gjør hus og hytte, Lillemann og Bikkja dagene for korte og timene for få. Og enda jeg har gått på nesespray litt lenger enn man egentlig må, så føles det som jeg begynte med den i går. Og med sjokket følger alt det andre. Redselen, betenkelighetene, vurderingene. Vil jeg egentlig ha et barn til? Jeg har det jo så fint med han jeg allerede har. For på et vis så har jeg aldri helt klart å tenke at det kommer noe etter den lange sykehusprosessen. Forrige gang tenkte jeg ikke lenger enn til graviditetstesten, og så vet jeg egentlig ikke hva jeg så for meg skulle skje. I mine øyne var liksom jobben gjort da; kom vi oss dit så var vi på en måte i mål. I dag vet jeg hvor feil det er, men kanskje det egentlig er bra. Delmål i verdens lengste tålmodighetsprøve er lurt. Man må lære seg å ta en dag ad gangen, en periode etter en annen. Men denne gangen vet jeg hva jeg går til. Hele veien. Jeg vet hva som venter i den andre enden av svangerskapet. Jeg vet at ting kan gå galt. Jeg vet at det gjør skikkelig vondt. Jeg vet at premien er den største man kan få. Men jeg får en snikende magevondt og blir overveldet av trøtthet og angst. Tør jeg dette en gang til? Tør jeg å stole på at legene og jordmødrene har kontroll denne gangen? Tør jeg egentlig å bli gravid en gang til? Vil jeg satse på at kroppen klarer det og at jeg får oppleve en barseltid som de fleste andre får? For denne gangen er jeg ikke lenger like trygg. Trygg på at jeg skal føde på det tryggeste sykehuset i det tryggeste fødelandet. For nå vet jeg hva som kan skje. Så nå har jeg blitt en liten VinglePetter. Jeg vil og jeg vil ikke, jeg tør og jeg tør ikke. Jeg er redd for å ikke ha kjærlighet nok, tid nok, mot nok og styrke nok. Jeg er redd for å mislykkes, feile, stikke av, trekke meg, falle ut. Redd for å ta feil valg, ofre kjærligheten for å få barn, glemme meg selv og min absolutt bedre halvdel. Og så er jeg redd for å ikke strekke til for alle. Leve et liv med konstant dårlig samvittighet, bergtatt og fanget av tidsklemma. Jeg er redd for å ikke være god nok. Jeg er redd for å gå glipp av livet. Men hvordan skal jeg leve livet om jeg ikke tør å hoppe? Lever jeg egentlig i det hele tatt da?
