Jeg blir alltid like tatt på senga av mandager. Kjøleskapet er skrapa, vekkerklokka ringer sjokkerende tidlig, jeg har alltid glemt å legge frem klær og ingen smiler på bussen. I tillegg skal både Ingeniøren og jeg på jobb – noe vi selvsagt også gjerne har glemt. Noen ganger kunne jeg ønske uka begynte på onsdag… Jeg er et så utprega B-menneske at jeg i vinterhalvåret stort sett starter dagen med å gråte litt i dusjen. Det gjør vondt i hele kroppen og jeg syns så synd på meg selv at om noe går galt så er sjansen stor for at jeg bare legger meg ned i veien for å dø. Det er vertfall sånn jeg føler det. Da hjelper det veldig lite at jeg i tillegg propper kroppen full av noe som fremstår som sovepulver og dermed går rundt i en lett zombie-tilstand som jeg ikke ser til å komme meg ut av. Jeg biter huet av Ingeniøren for hver minste ting, får forferdelig dårlig samvittighet og ender med å gå rundt og be om unnskyldning absolutt hele tiden. Da hjelper det fint lite at Ingeniøren glemmer hvorfor jeg er så jævlig hele tiden og spør meg om hvorfor jeg er ei surfittete ca 17 ganger hver dag (han bruker ikke det ordet, han er vesentlig mer sofistikert enn meg). Velkommen til vårt harmoniske hjem! Det eneste som ser ut til å hjelpe litt mot min tunge tåke er å være i aktivitet. Dette fører igjen til at både min livsledsager og undertegnede begynner å bli ganske slitne. En rask tur til Plantasjen for å titte litt ble til Tuja-hogst, søppelskurriving og planering av plen på lørdag. Og feller man tre Tujaer så må man rake plenen, koste veien, kaste trær på dynga og etterhvert grave opp stubbe og røtter. Vi må også male balkongen vi bygde i fjor ferdig, alle planter må på plass og nå må vi jo bygge et nytt søppelkasseskur også. Og som de gode nordmenn vi er, så må jo dette skje før 17. mai. Og da skal man også gå i bunad med nystrøkne skjorter og nypusset sølv. Og man skal ha et lite utvalg retter klare til et lite utvalg sammenkomster. Og 17. mai – det er på lørdag. Den lørdagen som kommer nå snart. Om fire dager faktisk. Og nå er jeg 14 dager inn i hormonkuren og neste milepæl kommer rett etter 17. mai. Innen den tid må jeg ha fått mensen. Det begynner å haste og jeg begynner å bli litt stressa. Og la meg uttrykke meg klart og tydelig; stress gjør ikke underverker med mitt humør. Jeg føler jeg er på vei inn i en ekstremt dårlig sirkel. Jeg finner på nye ting å gjøre for å slippe å tenke på at jeg er sliten, som igjen får meg til å tenke på at jeg ikke har fått mensen, som igjen får meg til å bli 100% sikker på at dette kommer til å gå til helvete og at det ikke blir noen flere barn. Og da synker faktisk humøret enda ett hakk… Og Ingeniøren står som et stort spørsmålstegn og vrir hjernen enda en gang for å prøve å unngå det uungåelige spørsmålet; hvorfor er du så sint og lei deg nå? Du har jo akkurat hvilt! Det er bare det at jeg ikke har hvilt. Jeg har ligget og brukt den siste halvtimen på å tenke på det lille barnet jeg innen dette stadiet er helt sikker på at jeg ikke kommer til å få… Heldigvis gjør hormonene meg så glemsk at jeg vet at det har gått over i morgen. Og da er det, om ikke annet, tirsdag! Tirsdager er mye bedre enn mandager…