For en fantastisk helg! Vi har virkelig fått det beste ut av det meste; møtt venner og familie, spist god mat og? Og så husker jeg ikke mer! Hukommelsessvikten har meldt sin ankomst og jeg mangler ufattelig mye ord. Så ikke bare halvsover jeg meg gjennom dagene, men nå gjør jeg meg knapt forstått og har blitt avhengig av å notere meg hva jeg har gjort og hva jeg skal og hvem jeg skal det med ? hvor skal dette ende? Livet som småbarnsmor har så langt gått ganske greit syns jeg. Vi sover stort sett godt om natta og til klokka nærmer seg 8.00. Vi har hatt masse tid hjemme sammen og vi har klart å planlegge godt. Hverdagen har stort sett vært rimelig harmonisk, men nå begynner jeg å ane konturene av et mulig idyllsammenbrudd. Vi er nemlig sjokkerende lite forberedt på at mandagene kommer! Og når sameiet i tillegg bestemmer seg for å ha dugnad kl 17 på en ukas første dag, ja så bryter det meste sammen. Dette betyr at poden må hentes hos mormor, bikkja må luftes, mat må lages og vi må være klare til å hoppe ut på ganske nøyaktig 30 minutter. Det sier seg selv at det kommer til å gå sånn helt passe? I tillegg er det meldt regn fra i morgen så resten av gjerdet på den ene terrassen vår må beises ferdig, Lillemann må få litt oppmerksomhet og leggekos, vi skal storhandle for hele uka, helst rake litt rundt eget hus og ikke minst må det shines litt inne da vi jo har vært hjemme alle sammen i nesten en hel arbeidsuke. Og midt oppe i dette står altså jeg – og halvsover. Heldigvis har jeg gode kolleger som legger godvilja til og gjetter seg frem til hva jeg mener å si og en mann som tar masse hensyn bare jeg minner han på at jeg proppes full av hormoner hver tolvte time. Jeg tar banen til den ikke går lenger, jeg trenger ikke hente eller levere ungen eller noen andre noe sted, jeg holder meg stort sett inne på kontoret og hjemme er det rimelig små forhold. Jeg prøver så godt jeg kan å holde meg flytende og trøster meg med at dette bare er begynnelsen ? det kommer til å gå bratt utfor fra nå av! Og selv om jeg vet at det er helt sjukt, så var jeg på nippet til å støvsuge mens jeg drakk kaffe klokka 06.34 i dag. Og jeg tenker stadig vekk på de uteplantene jeg ikke har fått kjøpt enda, at jeg burde ta med meg Lillemann i svømmehallen og på babysang (som jeg skulle gjort i permisjonen min), når jeg skal få trent denne uka og hvordan jeg skal komme meg på lederseminaret med jobben på onsdag? La oss for Guds skyld bare håpe at de skjønner noe av det jeg sier når vi kommer så langt. Språksenteret mitt er nemlig utsatt for et hardt angrep av tidsklemma og hormontåka! Flaks?