Så er hun her, på alvor. Hormonika – min dårlige venninne. Snart en uke etter at jeg begynte på hormonnesespray virker det som kroppen responderer som den skal, noe som betyr at jeg er på vei til å bli et dødstrøtt hespetre. Hyggelig! Jeg sovner altså rett og slett over alt. Det føles vertfall som om jeg kan komme til å gjøre det. Herregud så glad jeg er for at jeg jobber redusert denne perioden, for med en svært tilstedeværende sønn på 15 måneder er det lite tid til å tilfredsstille det enorme søvnbehovet! Jeg skulle gjerne lagt meg samtidig med Lillemann hver kveld, men da kan jeg jo bare hoppe og drite i å ha et tilnærmet normalt liv med Ingeniøren. Dog så jeg at han tenkte seg veldig nøye om da jeg ba om et stort hotellrom med badekar, helt for meg selv litt tidligere i dag. Usikker på om han egentlig er så keen på å ha et helt normalt liv med meg..? Og det kan jeg egentlig godt forstå. Jeg har utrolig kort lunte og svinger mellom de høyeste fjelltopper og dypeste daler hva energi angår. Jeg tømmer meg fullstendig på jobb og sammen med poden, og prøver samtidig å leve et normalt liv med venner vi ikke har sett på all den tid. Jeg prøver å jobbe mot den übervanlige bivirkningen «vektøkning», så denne uka har jeg til og med børstet støv ev Elixia-kortet og karra meg på trening. (Slapp heeeelt av; ingen fare for at dette blir en trening/kostholdsblogg selv om jeg har begynt å røre på låra igjen!) Uheldigvis kan man ikke gjøre så mye med den fantastiske tilleggseffekten kviser når man propper kroppen full av hormoner, så nå går jeg rundt som ei premenstruell kvisebombe med litt for små klær og et enormt søvnbehov. For en drøm!!! I tillegg har jeg bestemt meg for å spise Lavkarbo under prosessen, for det gjorde jeg da jeg ble gravid med Lillemann, etter å ha lest at det kunne hjelpe ett eller annet sted. Jeg har også prøvd akupunktur, diverse vitaminer og mineraler og litt tang, men det førte ikke til barn. Ikke vet jeg om det var mangel på karbohydrater, at jeg egentlig hadde gitt helt opp eller at vi hadde en liten bøllehvalp i heimen som gjorde størst utslag da jeg ble gravid sist, men har man først fått trua på noe, så føles det veldig riktig å holde på det. Det finnes ingen fasit, og egentlig er det vel ikke noe annet enn friskt og sterkt embryo og en god porsjon flaks som gir utslag, men det hjelper nok litt å bare slappe av og gjøre det man selv tror er viktig også. Det å slappe av er lettere sagt enn gjort, men å leve livet sitt, planlegge som om ingenting er på gang og gjøre det man blir glad av tror jeg er utrolig viktig. Og så anbefaler jeg at man setter grenser og lager regler for hva familie og venner kan spørre om. Jeg satte en strek da mamma begynte å ringe og høre om jeg hadde fått mensen… Det ble for mye. For selv om man er åpen om prosessen og hva som skjer, så er det alikevel intime og private sider av et prøverør også. Og noen ting kommer aldri ut av operasjonsrommene. Så i det jeg klemmer ut den fjortende kvisa, tar jeg nok en dose nesespray mens jeg hulker litt der jeg står alene på badet etter å ha bitt huet av Ingeniøren for ente gang denne dagen. Da lurer jeg litt på om det er verdt det. Har jeg virkelig så lyst på et barn til at jeg vil utsette min lille, fine familie for dette? Og da hjelper det å ta en formiddagstur til Schwestan og sniffe inn duften av nyfødt jentebaby og se stoltheten i øynene til den nybakte storesøsteren. Den fine fireåringen som tar lillefetteren i hånda så han kan reise seg opp, og leier han bort til døra når vi skal gå. Den omsorgen og tilhørigheten man kan skape mellom en fetter og kusine er bare småting mot hva man kan få oppleve mellom søsken – og det unner jeg Lillemann over alt på denne jord. Så selv om det er tøft nå og man tenker at man må være spik spenna gæren fire – fem ganger hver dag, så tror jeg det er verdt det. Er vertfall det jeg sier til meg selv…