Så har dagen kommet. Jeg skal sette kroppen på hold og nullstille alle naturlige sykluser. Jeg veksler mellom å glede meg og å lure på hva i all verden det er jeg driver med. Har jeg ikke gangsyn? Ser jeg ikke at jeg heller burde nyte den lille mannen vi allerede har og heller ha litt bedre tid til han? Fatter jeg i det hele tatt hvordan morgenene kan komme til å bli fremover? Neppe… Jeg vet jo ikke en gang hvordan det blir med ett barn! Pappapermen er over og i dag debuterer Mormor som Lillemanns underholdningsavdeling. Med sol og lovnad om varmegrader over 20-tallet tror jeg de to kommer til å ha det aldeles fortreffelig sammen. Det er verre med oss andre som bare kan nyte solen fra innsiden av glasset. For værsjuke meg er det en pine verre enn døden… Men nå begynner altså det nye livet med den ene og den andre hjemme, ting som må være klart dagen før og en liten gutt som helst ikke bør føle at det hele blir litt rotete. Og midt opp i dette skal jeg bli en vandrende hormonbombe. Fader heller – det føles ikke riktig klokt! I dag tidlig leste jeg ufrivilligbarnlos sin oppdatering på Instagram og fikk et sug i magen. Etter endelig å ha blitt gravid sitter hun med hjertet i halsen og ekstrem svangerskapskvalme, frykt for å ikke bli tatt alvorlig av legen og frykt for å miste. Jeg kjenner meg så forferdelig godt igjen. Og jeg lurer på om jeg faktisk vil ta det litt mer som det kommer nå når jeg allerede har ett barn, og at jeg er så avslappa som jeg liker å si at jeg er, eller om jeg bare lurer meg selv og er på vei inn i et nytt nervehelvete. Jeg kunne så inderlig ønske jeg slapp å begynne på dette igjen, men nå er det gjort – og første dose hormonmorro er satt. Jeg ønsker mine nærmeste lykke til!