Jeg har en røst

Fredag var en helt fantastisk dag! Den inneholdt alt jeg elsker – sol, gode kolleger, fredagsfølelse, frisørbesøk, god mat, seier og champagne. Jeg er helt barnslig stolt og lett euforisk, men det finnes selvsagt en fare for at jeg vil bli ekstremt skuffa om en uke eller to. Den endelige løsningen for Høyres KrF-forlovelse er ikke presentert, men delseieren er i boks. Jeg syns det er greit å suge litt på det sukkertøyet mens vi ser rabarbraen gro… For sur som rabarbra blir nok den neste svien. Det må vi bare regne med. KrF kommer ikke til å gi seg, og fastlegene som ikke helt vil gjøre fastlegegjerningen, kommer heller ikke til å gi seg. Jeg håper bare Høie og hans gjeng nå klarer å stå for det de egentlig mener, og faktisk presentere et forslag som gjør at vi ikke bare ivaretar kvinnene og jentene som kommer til fastlegen sin, men som også evner å gi et godt rettsvern til de som møter en lege som ikke leverer det staten har gitt dem i oppdrag å gjøre. For jeg har ingen problemer med å akseptere at leger har betenkeligheter med å henvise til abort, det må de gjerne ha, men da kan de ikke jobbe som fastleger og være engasjert av Den Norske Stat. For Den Norske Stat skal forvalte og leve etter Norges Lover, og der er det stadfestet en rett til selvbestemt abort innen 12. uke av svangerskapet. Og om man møter en lege som ikke ønsker å følge denne loven, ja så bør man slippe å måtte anmelde vedkommende til Fylkeslegen. Det bør ikke være kvinnens ansvar å etterfølge fastleger som ikke gjør jobben sin – det bør være arbeidsgiverens jobb! Mitt engasjement for denne saken har vært så stort og ektefølt at jeg rett og slett har sovet litt dårlig om natta. En kollega av meg spurte om jeg noen gang trodde at Reservasjonsmulighetsretten virkelig ville gå gjennom, og ja; etter Høies bastante utsagn i februar, så skalv jeg. Da han, med den største overbevisning så langt i jobben som Helseminister, sa at «Reservasjonsmuligheten vil bli innført» ble jeg faktisk redd. Kjemperedd! Og når jeg så Høie snakke om kvinners rett til selvbestemt abort på fredag, ble jeg litt glad. Endelig trodde vi begge på det han sa! Jeg er så takknemlig for alle hyggelige tilbakemeldinger jeg har fått det siste døgnet. Jeg føler at dette er litt min seier, men jeg deler den med så ufattelig mange andre kvinner og menn. Alle som gikk i tog 8. mars, alle de som sendte høringssvar, de som posta sinte og frustrerte tweets, statusoppdateringer, bilder og plakater i sosiale medier. Alle de som snakket om det i lunsjen eller tok det opp på jentekvelden eller blant gutta på hyttetur. De som delte sine abortopplevelser og de som fryktet sine døtres fremtid. Det er alles innsats og den store mobiliseringen som er årsaken til at vi i dag sitter og har vunnet over de som så gjerne ville styre dette landet at de godt kunne ofre en sårbar gruppe i sitt vanskeligste øyeblikk på veien til makta. Det «flaue» engasjementet (sitat Erna red. anm.) har tvunget Statsministeren til å snu, og det er mulig de tror at de kan overbevise seg selv om at det ikke ligger noe skam i det, men det ligger et stort nederlag der – og det kan bli tungt å være regjeringen som ble tvunget i kne av folket. Men det er det som er demokrati i praksis. Og jeg er stolt av å være en del av et så åpent og tydelig samfunn!

Finnes det en bedre anledning..?

Finnes det en bedre anledning..?

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *