Noen ganger settes livet på hold. Alle planer, alle drømmer, alt annet man vil gjøre må vike og vente. Å vente på å bli gravid er en sånn tålmodighetsprøve. Å vente på at helsevesenet skal gjøre deg gravid, er kanskje enda tyngre.
Helt fra jeg møtte Ingeniøren første gang har jeg visst at jeg på et tidspunkt måtte inn på Rikshospitalet som pasient. Og ikke en hvilken som helst pasient, men en med et brennende ønske om å få barn. Et ønske som bare blir sterkere og sterkere jo lengere man må vente. Og vente ? det må man. Mye. Man venter på time, man venter på eggløsning, man venter på slimhinner og på prøvesvar. Jeg trodde aldri jeg i så stor grad måtte ha stålkontroll på når jeg skulle ha mensen, og enda mindre ringe til noen og fortelle om det! Første gang man står i lunsjen og ringer til en vilt fremmed Engel for å fortelle henne at Tante Rød er på besøk, ja da er man ikke akkurat skyhøy i hatten!
Omlag fem sekunder etter at jeg hadde skiftet status på Facebook fra forlova til gift endret annonsørene seg fra «Lån til Bryllupet» til «Billige barnevogner». Relativt perifere mennesker fikk det for seg at de kunne spørre meg om familieforøkelse og konstatere lattermildt at «dere blir jo ikke akkurat yngre» og jeg følte at alle studerte magen min inngående med dårlig skjult undring. Det var ingenting jeg ønsket meg mer enn å kjenne små spark eller se på tapet til barnerommet, men ting tok tid. Det var aldeles ikke barebare å være Prøverørsforeldre! Det var hormoner som nesespray, piller og sprøyter. Det var syv mennesker og meg i et lite rom, det var telling av eggsekker og innsetting av bittesmå håp. Det var en graviditet som ikke varte så lenge, det var bebreidelser og fortvilelse og det var en endeløs rekke gynekologiske undersøkelser. Det var hardhendte leger med gule og lilla og hvite ark, og det var vakre, omsorgsfulle EngleSykepleiere med varme blikk og et kort stryk på kinnet. Og det var venting…
Det gikk et år fra første legetime og vi var fortsatt ikke gravide. Ingeniøren ville kjøpe hund og jeg kapitulerte. Vi satte inn embryo og hentet Bikkja samme uka, og dro på påskeferie. Vi tok en graviditetstest, gråt av skuffelse og tråkka i hundebæsjen til den lille ulldotten som ikke skjønte et plukk. Vi ga opp. Jeg ga opp. Jeg orket snart ikke mer. Ett embryo lå på frys på Riksen og 5. juni 2012 fikk jeg beskjed om at tiningen hadde gått bra og at vi måtte komme innen to timer. Ingeniøren ble tilkalt da jeg mener det er på sin plass å være tilstede som far om barnet ditt blir til! Og det ble han! En duskgrå junidag to uker etter lyste det to, blå streker mot meg! Klokka var knapt 06.00 om morgenen, men jeg kunne ikke vente lenger. Jeg visste det. Inni meg. Langt der inne i hjerterota visste jeg om det bittelille som vokste og skulle bli stor en dag. Og da jeg ringte til Englene dagen etter gråt de av glede sammen med meg.
Et nytt lite menneske er ikke et mirakel, til det skjer det alt for ofte, men at det er helt utrolig at Lillemann finnes, det føler jeg at er helt på sin plass å påstå. Vårt lille menneske har vært fryst ned i nesten 10 år som sperm og noen måneder som embryo. Så selv om ikke alle er helt enige med meg; Lillemann er et lite medisinsk mirakel og jeg er all forskning, tålmodighet og legeviten evig takknemlig! Og til Englene sender jeg en liten takk hver eneste dag…
