Vil du vite en hemmelighet? Jeg lever sammen med to superhelter. En stor og en liten. De er ganske like og deler mange gener. De er far og sønn og har opplevd mer enn de aller fleste.

Lillemann begynte sin lange ferd mot livet for ti år siden, på Radiumhospitalet. Ti år siden, tenker du kanskje nå, det går jo ikke. Joda, det går – om du tar en pause i en kjempestor fryser sammen med millioner, ja sikkert milliarder, andre små mulige superhelter. Ingeniøren fikk nemlig kreft. Testikkelkreft. Han var 24 år og helt i starten av livet. Barn lå så langt frem i tiden at det enn så lenge var mer en utopi enn en virkelighet. Små rumpetroll ble fryst ned og livet gikk videre. Ingeniøren ble frisk! Og så ble han syk. Kreft – igjen. Testikkelkreft – igjen. Med spredning denne gangen. Et liv med jevne testosteronsprøyter og et litt for nært forhold til helsevesenet lå foran han. Et liv som nesten akkurat hadde begynt.

Jeg var ikke med på dette. Jeg levde et mye mer sorgløst liv et annet sted i hovedstaden. Jeg ante ikke at sykepleiere virkelig er engler i hvitt, enda.

En varm og vakker julinatt møtte jeg Ingeniøren. Og alle arrene. Og Styrken. En som har vært alvorlig syk har et så vanvittig vakkert og riktig syn på livet. Alt blir så mye mer nyansert. De har en annen ro og tålmodighet som jeg beundrer og setter enormt pris på å få oppleve. Da Kreften banket på døra vår igjen noen måneder før bryllupet, var han roligheten selv. «Takket være min kreft, så får kanskje ikke du kreft» sa han før celledelingen ble fjernet og vi lukket døra hardt i fleisen på Kreften. Sammen.

Å få barn var ikke lenger en utopi. Det ble en virkelighet, som vi måtte kjempe hardt for. Vi dro optimistiske og glade til Rikshospitalet og begynte på et to år langt svangerskap. Det føltes vertfall sånn. Det var nesespray og sprøyter, hormoner for eggløsning og hormoner mot eggløsning, det var utallige undersøkelser «der nede» og til slutt følte jeg at kroppen min var en arbeidsplass for fremmede. Det er jo noe veldig spesielt ved å sitte og holde mannen sin i hånda mens man har en enorm spotlight mellom beina og en lege som sitter og sikter inn i livmora di! Men sånn kom altså Lillemann til – til slutt. Etter to egguthentinger og fire innsettinger var jeg endelig gravid. Det lille mirakelet hadde ligget fryst ned som både frø og embryo, og nå vokste han inni meg og gjorde meg, om mulig, enda mer hormongal enn jeg hadde vært det siste året. Tålmodigheten til Ingeniøren kom meget godt med.

Han skrek da han ble født, men så ble det stille. Alt for stille. 36 timer etter at vannet gikk løp en barnelege med den bittelille sønnen vår ut av fødestua og med ett var vi helt alene. Ingeniøren og jeg. Og et lite flagg og to glass saft. Det var så stille.

Jeg fikk holde det lille mirakelet en gang til før han ble sendt på flere undersøkelser. Det ble cpap, lungedren, dramatiske anfall med pustestopp, respirator og uendelig mange ledninger og slanger og lyder. Nå var det langt fra stille og det skulle gå fire dager før jeg fikk holde den lille frosken min igjen. Og vips – nå er han snart ett år! En frisk, sterk og superblid superhelt!

Jeg har blitt mamma med alt det innebærer. Jeg har blitt mye mer tålmodig og jeg har et helt annet syn på livet. Og jeg vet at sykepleiere er engler i hvitt.