Så har jeg fått hvilepuls igjen. Roen har senket seg, men engasjementet henger litt igjen i lufta. Det er mange spørsmål som stilles i disse dager og jeg har mange tanker om ukas store gjennomslag – og om tiden som kommer. Er vi på vei mot et samfunn uten tanke på barnets beste eller er det verdt å tro at det ikke står så halvgærent til på den fronten?

Menneskeverd

De siste dagene har jeg hørt mye om menneskeverd. Og jeg lurer rett og slett litt på hva det er. Er det verdig et medmenneske å nekte sin neste å få oppleve å bli forelder?

Argumentet som stadig går igjen er at det ikke er en menneskerett å få barn. En ting som derimot er en menneskerett, det er å få behandling for sykdommer man har. Verdens helseorganisasjon definerer ufrivillig barnløshet som en sykdom. Så nei, det er ikke en menneskerett å få barn, men det er faktisk en rett å få prøve de metodene som eksisterer for å få det!

Og det er da menneskeverdet forsvinner for meg. For hvem er de som sitter på sin høye hest og roper ut om menneskeverd mens de galopperer gjennom andre menneskers liv uten å vise et snev av hensyn? Jo, det er de som vil nekte mennesker å få prøve ut de mulighetene som finnes for å bli frisk fra sin diagnose.

Hvem er hvem

Denne diskusjonen burde aldri handlet om kjønn, men det gjør den. Den handler om at noen ser det som moralsk forkastelig at en kvinne blir mor ved hjelp av en annen kvinnes egg, mens det er helt greit at en mann blir far med en annen manns sæd. Det handler om at noen tror at det å skape et barn utelukkende handler om celler og at resten av oss skal være trygge på at vi vet hvem sine celler det er som har skapt naboens barn.

Jeg tror ikke foreldre skapes av biologi. Å være mine barns mamma handler aller mest om hvilken plass de har i hjertet mitt, og ganske lite om hvilke gener vi deler. Jeg klarer ikke å se at barna mine ligner på meg, men jeg ser at datteren min begynner å forstå ironi og jeg kjenner det langt inn i kroppen at sønnen min har verdens fineste latter. Hvordan han fikk den aner jeg ikke. Jeg håper strengt tatt det er fordi han har det bra.

Et stort valg

Å velge å bli foreldre er et stort valg. Uansett. Å velge å bli foreldre til et donorbarn er om mulig enda større. Jeg kan love deg at det ikke kommer lett. Det valget. Det tenkes og diskuteres. Det renner tårer og det gjør vondt.

Det er ikke en lett avgjørelse å ta, og jeg er helt sikker på at ikke alle klarer å velge det.

For det er ikke sånn at ufrivillig barnløse ikke tenker på barnet. På barnets beste. Jeg tror ikke de tenker på stort annet. De tenker på barnets fremtid, på barnets hele liv. Ikke bare månedene i mors kropp. Ikke bare i dagene etter fødsel eller de første skrittene. De tenker på tenåringen. På den unge voksne. De tenker på han som en gang skal bli far til sine egne barn. Eller hun som skal spørre om hvor krøllene kommer fra.

Og alle barn som kommer til oss med hjelp av norsk helsevesen har krav på å få vite hvor de kommer fra. Det er nedfelt i loven. Så det er ingen som vokser opp uten å vite. Med mindre mor og far har måttet dra til et annet land med andre regler da. Det var det ingen som sa noe om i debatten…

Men nå trenger de ikke det. Og sammen har vi sørget for at enda flere barn kan bli født til foreldre som har tenkt på dem i årevis.

Foreldre med en eneste ting for seg; barnets aller, aller beste.

I en liten dal, et godt stykke fra alt annet, der ligger det ei litta bygd. Omkranset av vårgrønne dalsider renner det en glitrende elv forbi små og store grender. Den passerer en gammel skole, et lokalmiljø – og renner hele veien ut til havet. På sin vei ser den gamle gårder og spirende åkrer. Et lite samfunn i det litt større. Ved første øyekast ser det hele ganske stille ut…

Men bildet lyver litt. Der elva starter ligger den store bygdas gjenvinningsstasjon.Her inne parkerer nesten alle bussene i Bærum og mellom de som bor her og den våryre elva som danser i vårsola, ligger det ene industribygget etter det andre.

Og der, i skyggen av de store, gamle løvtrærne, ligger altså en skole. En skole med en lang historie.

Dugnadsånden lever

Og endelig, etter seks lange, stille uker, har noen av de minste skolebarna fått lov til å vende tilbake dit. Dagene er på langt nær om før, men vi prøver. Vi prøver alle sammen! Vi vasker hender og vi vasker klær, vi forholder oss til alle regler og vi unngår kollektivtransport om vi kan. Vi voksne følger og kjører, vi beroliger og vi forbereder; i den lille dalen er vi med på dugnaden akkurat som alle andre.

Og vi skjønner at flere må testes nå når dørene inn til det normale settes på gløtt. Vi skjønner at vi må stå klar for å stramme inn om smitten igjen blir for stor, og det er ingen tvil om at det må fanges opp raskt!

Vi kan bare ikke tillate at den testingen gjøres på dørstokken til de små barna, innerst i den lille dalen.

For på kartet ser det sikkert helt ideelt ut. Små veier, langt unna andre. Den lysegrønne mai-skogen er nærmeste nabo og hvis man ser opp på den vakre hoppbakken kan man nesten kjenne hvordan det må føles å slippe seg ut og bare fly bort fra alt som er skremmende og uforutsigbart. Men på reisen mot en tryggere hverdag kan vi ikke gjøre de minste barna våre mer utrygge!

600 ekstra biler hver dag

Når vi i dag blir pålagt å følge barna våre hver dag, blir området rundt den lille skolen tungt trafikkert. Et testsenter med en kapasitet på 600 tester i døgnet, der alle bes komme i bil, vil gjøre trykket fullstendig uholdbart. Barna har knapt sett et menneske på seks uker, langt mindre en bil. De skal sakte, men sikkert, under trygge rammer, vennes til å igjen tørre å slippe taket i de voksnes hender. Det lar seg dårlig kombinere med biltrafikk fra hele Bærum – på deres skolevei.

Så kjære velferdsdirektør Kristin Nilsen og ordfører Lisbeth Hammer Krogh; beskytt barna våre i denne nye normalen som på ingen måte er normal! La barna våre slippe helsepersonell med skremmende drakter, telt med piggtrådgjerder rundt og 600 ekstra biler forbi skolen på en smal vei der det knapt er plass til foreldrene deres i dag. Det finnes så uendelig mange andre plasser som er mer sentrale og bedre egnet enn vår skoles bakgård.

Et testsenter der dere foreslår nå er hverken et trafikksikkert eller særlig klimaklokt alternativ, men en tung belastning på et allerede tungt belastet sted!

La de små barna våre føle seg trygge i denne utrygge tiden!

Innlegget er også sendt inn til Budstikka som foreløpig ikke har lagt det ut. 

Møte mellom skolen, FAU og representanter fra Bærum kommune ble gjennomført 28.04.2020. Her kom det frem at planene skrinlegges og andre alternativer må utredes. For en gangs skyld vant vi og barnas hverdag blir ivaretatt!

Jeg har alltid sett på det som min viktigste jobb. Den hardeste og vondeste, men aller viktigste. Jeg har forberedt meg, gruet meg. Sett øyeblikket nærme seg, men tviholdt på det som er. Tatt en dag ad gangen. Men nå er vi her, og du skal fly. Noen ganger ser vi hverandre inn i øynene og kjenner på frykten. Den vi begge har. Og så slipper vi…

Du snur deg og går. Bort fra meg. Med armer som er så blytunge at de bare kan henge rett ned. Knyttede never. Du går helt til andre siden av veien. Opp på det litt høye fortauet. Og så snur du deg og vinker. Det tannløse smilet ditt lyser opp hele fjeset ditt. Det vakre ansiktet som ikke lenger har myke, varme bollekinn.

Ikke gå…

Jeg ser etter deg. Vil bare løpe etter og fortelle de voksne at du var veldig trøtt i dag. At vi krangla litt om hvilke sko du skulle ha og at du fortsatt er litt lei deg for de greiene i går. At du egentlig vil ha hjelp til å pusse nesa og at du syns det er litt skummet med lukket dør på do. Jeg vil fortelle at du trenger litt ro på ettermiddagen og at det hadde vært fint om du fikk litt lengre tid på å spise maten din. At du liker å ha jakka over vottene når det blir kaldt og at du kan bli litt stille når du syns ting blir litt overveldende.

Jeg tøysetuter i stedet. Og vinker. For du må klare de selv nå. Neste uke skal jeg kjøre litt kortere og du skal gå litt lengre. Du skal få fly, gutten min. Langt og lengre enn langt. Jeg skal gi slipp. Og jeg vet at vingene dine er sterke nok til å bære deg. De kan bære deg helt dit du skal, og tilbake igjen.

Tilbake til meg.

Alltid.

Uansett.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

4,2% av Norges befolkning skal i morgen få æren for et historisk tilbakesteg for norske kvinners bestemmelsesrett over egen kropp.

4,2% skal få diktere et samlet storting med et overveldende flertall mot seg når de på nytt krever at kvinner skal stå til rette for egne ønsker forran en nemnd.

4,2%. Det er nesten ingen det.

En stund var det snakk om samvittighet. At ingen skulle presses til å stemme mot egen overbevisning. Det ble slått hardt i bordet og ropt ut at det var uaktuelt å la seg styre av noen som representerer det mange av oss så på som en svunnen tid. En tid der noen mente at de visste bedre enn andre – om den andres liv.

For en gang i verden stod de aller fleste med lua i hånda og spurte de øverste herrer om lov. Om lov til å gifte seg. Lov til å jobbe. Lov til å ta pauser. Nesten ingen bestemte over eget liv. Og de hadde heller ingen stemme. De med mest makt bestemte hvem som skulle få fortsette å ha makt. Så enkelt, og så grusomt, var det. Og akkurat nå kan det kjennes litt ut som at vi har rykket tilbake dit. En liten gruppe mennesker skal få bestemme igjen. Mot det folket mener er rett. De skal på nytt sende kvinner i en vondt situasjon inn i et rom der de er strippet for makt over egen skjebne.

Og mange av de som i morgen sender oss baklengs inn i fremtiden, gjør det mot egen overbevisning. Deres tydelige stemmer som ropte ut at kvinners rettigheter ikke skulle røres, har i dag stilnet helt. De snakker lavmælt om at dette ikke er så mye å rope om, at det tross alt ikke er 2c som røres, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at kvinners rettigheter har blitt brukt som en brikke i en skitten politisk kamp der enkelte menneskers mulige tap av makt stod på spill!

Og når man ser hva som skjer med kvinners reproduktive helserettigheter andre steder i den vestlige verden for tiden, er det virkelig på sin plass å være bekymret over dette.

Veldig bekymret.

Del om du er enig – dette skjer nemlig NÅ!

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Jeg husker ham fra jeg var liten. Sint. Indignert. Gudfryktig. Med prestekrage fra en tid der presteskapet var hevet over alle andre stod han og ropte ut sine fordømmelser. Fordømmelser over kvinner som hadde drept. Med viten og vilje. De ropte ut sin sorg over de myrdede og løftet opp tilgrisede babydukker.

Jeg husker ham med skrekk.

Jeg husker ham fordi virkemidlene hans var så sterke. Fordi vi bare hadde en tv-kanal og verden var så mye mindre. Jeg husker ham fordi han opprørte meg, vekket noe i meg. Han vekket en frykt. Og ikke en frykt for evig fordømmelse som han prediket så høyt, men en frykt for å måtte lytte. En frykt for at hans ord var sanne. At jeg som kvinne ikke hadde rett til å bestemme selv. At jeg som kvinne kunne ende opp som morder om noe en gang ikke gikk helt etter planen.

Jeg husker at jeg spurte mamma om det noen gang kunne bli sånn. Om loven kunne bli endret. «Ikke i Norge, jenta mi. Ikke her.» Jeg trodde på henne. Hvorfor skulle jeg ikke det? I et av verdens mest stabile demokrati, med en av verdens mest fremoverlente likestillingslover var det riktig å tro. Riktig å tro at alt gikk rett vei.

I dag er jeg ikke lenger redd for han med den gammelmodige prestekragen. Det er ikke han som skremmer meg, men jeg er mye mer skremt. Jeg er skremt over hvor lett vi tar på nye lover i USA, kvinners totale mangel på helsevern i Argentina. Jeg er et hoderystende vitne til at mitt eget lands statsminister kjøpslår over egen makt med kvinners rettigheter på bordet. Jeg ser et bittelite regjeringsparti fremme en lovendring som gir alle liv vern fra unnfangelse til død. Jeg ser et Europa der kvinners rettigheter for egen reproduktivehelse stadig møter motgang og raderes til et minimum. Der ikke en gang overgrep gir rett til å bestemme over egen kropp!

Jeg vet ikke hva jeg en dag må svare min datter på spørsmålet om hun for alltid vil kunne bestemme over seg selv, men jeg håper vi snart kan våkne fra vår deilige dvale og se at det blåser et gammelt gufs fra fortiden over hele den vestlige verden. For jeg vil aldri kjenne på følelsen av å være redd en mann med en hensikt om å innskrenke min rett til å velge selv igjen.

Les mer om Argentinske jenter og kvinners situasjon på Amnesty Norge sine sider her.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

For noen uker siden satte jeg meg ned med Hedda. Hun ville snakke med meg om noe vi deler. En litt lenger vei til Ønskebarnet enn de fleste har. Og selv om jeg har lagt den delen av livet bak meg, så slutter den ikke å være helt spesiell for det. For jeg har gått av den veien for flere år siden, men mange går den fortsatt. Den lange veien som føles så intens – og ganske ensom.

Jeg tenker ikke så ofte på hvordan det var. Eller hva jeg tenkte og følte. Jeg kjenner meg ikke lenger midt oppe i et miljø av prøvere over hele landet. Jeg følger ikke så mange og har kontakt med enda færre. Jeg snakker stort sett veldig lite om det og tenker vel kanskje at det er på vei til å gli litt bort. Men noen ganger dukker det opp. Som når noen er inne i de siste ukene før Ønskebarnet kommer eller noen foreslår nok en innstramming på lover og regler, hindrer en utvikling eller tar tilbake noe som en gang ble lovt.

Jeg tenker mange ganger på de som skal begynne på veien sin. De som skal prøve å finne ut av alt rundt; alle smarte løsninger, ting man bør spørre om eller hva man kan forvente. Jeg tenker på de som kommer inn i dette med et nærmest uskyldsrent sinn og forventningsfulle øyne. Det spente blikket som kanskje snart slukner litt etter litt.

Det finnes fortsatt mange tabuer rundt prøverørslivet. Mange tør ikke snakke høyt om hvordan de har det, hverken under prøving eller om de blir gravide. Man føler man skylder samfunnet å holde hodet høyt hevet. At de andre prøverne fortjener at du ikke klager om du endelig kommer i mål.

Men blir en annens sorg noe lettere å bære om du tier om de opplevelsene du har?

Hverken Hedda eller jeg tror det. Vi tror det er viktig å vise at et risikosvangerskap eller sinnsyk kvalme ikke blir noe lettere av at man endelig har blitt gravid. Vi tror ikke det blir noe lettere å være ufrivillig barnløs om andre holder egen glede inne. Ingen kan skånes for de realitetene livet gir, vi kan bare lære å bære dem. Og kanskje kan vi bære bedre sammen, men kun om alle får leve sine egne liv fullt ut.

Hvis du vil høre hele samtalen til Hedda og meg, så søker du opp episode ti av «Barn ønskes» i iTunes, på Spotify eller en podcastapp du bruker.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Hvorfor er det sånn at vi ikke helt vil si at vi er gode? At vi ikke helt ønsker å legge ut om hva vi kan? Hvorfor nøler vi når vi skal snakke om lønn eller si hva vi syns vi er verdt? Tror vi ikke på oss selv? Tror vi ikke at vi kan noe, vet noe, gjør en forskjell for andre?

Vel, jeg har hvert fall bestemt meg; jeg tror på meg!

Den siste uka har jeg flere ganger fått høre at jeg er så tøff. Virker så uredd. Det er jo ikke sant i det hele tatt. Jeg er pissredd jeg! Livredd for å ikke ha nok penger, nok jobb. Livredd for å ikke være god nok. Ikke godt nok likt. Hva om ingen vil jobbe med meg fordi de ikke liker den jeg er? Eller om de bare later som når de sier at jeg er flink.

Hva om alt bare er ljug?!?

Pappa mener at jeg er helt skruppelløs. Venninna mi håper at hun en dag skal bli like tøff som meg. Selv innser jeg at jeg har blitt det jeg en gang håpet å bli; trygg.

Eller tryggere…

For jeg er trygg nok til å bruke kontaktnettet mitt. Jeg er trygg nok på at jeg duger tilstrekkelig til å sende en mail til den store sjefen eller ringe hun som er så god. Jeg er trygg nok på at jeg har levert så godt de siste tre årene at ingen vil lure på hvorfor jeg sender en melding.

For hvis jeg ikke tror det selv – hvordan kan jeg forvente at andre skal tro det?

Det er bare jeg som kan legge grunnlaget for andres tro på meg. Og det er bare jeg som kan åpne andres øyne så de skjønner at jeg er løsningen på det de trenger hjelp til. Da er det bare jeg som må gjøre jobben og ta kontakt, sånn er det bare. Og hvorfor skal det egentlig føles flaut? Eller vanskelig? Hvorfor kan jeg ikke bare se det som det det er; et firma som selger inn sine tjenester til et annet firma.

For det er det det hele handler om.

Det er ikke Janne som sender en mail til Paal for at Paal skal betale Janne for livets opphold. Det er JannOrama som tar kontakt med RED. Og det er det jo ingen som syns er flaut eller rart!

Så nå når arbeidsuka er ferdig og jeg sitter og gjør opp regnskap har jeg en oppfordring til deg;

Tørr litt mer! Tørr det du ikke trodde du ville tørre. Vær den du alltid har ønsket å være.

Da lover jeg deg at fredagen blir ekstra fin…

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

…jeg trenger en ny vei nå.

Jeg hørte at han snakket. Jeg hørte meg selv svare også. At jeg forstod. At jeg ikke tok det personlig.

Det eneste jeg tenkte var at dette overlever jeg ikke. Nå kommer jeg til å gå økonomisk grunne. Jeg hadde lyst til å rope. TENKER DU IKKE PÅ MEG?!? Hva faen skal jeg gjøre nå da? Hvordan i helvete skal vi få råd til barnehage og SFO fra høsten? DETTE GÅR IKKE!!!

Jeg la på.

Satt og så.

På utsikten. Den vi har blitt så glad i.

Så tok jeg opp telefonen igjen. Og begynte å ringe. Jeg sendte mailer, chattet. Jeg søkte opp folk jeg ikke har snakket med på årevis. Krympet meg der jeg satt og utleverte det tyngste jeg har opplevd på lenge. Lukket øynene litt når jeg trykket på send.

Men jeg fortsatte. Og fortsatte. Jeg la ut min missære på Instagram. Jeg delte min knuste stolthet. Jeg la meg for å sove.

Og så fikk jeg svar. Noen trengte meg med en gang. Andre ville ta en kaffe. Det finnes store planer – og det er plass til meg. Jeg fikk mailer og telefoner. Det haglet med godord, sympati og heiarop. Den vonde angsten begynte å slippe taket og skape rom for noe helt nytt. En ny giv. Et nytt håp!

Og en veldig lyst til å vise alle at joda – jeg kan! Og jeg kan gjøre det skikkelig bra også. Akkurat så alene som jeg føler meg, men med et brennende ønske om å lykkes. Et ønske så stort at det setter alt annet til side for å nå målet. All knust stolthet. All pulverisert selvtillit. For jeg kommer ikke videre om jeg dveler ved det. Sånn er det bare.

Ingen kan vise styrke om de er mest opptatt av sine egne svakheter.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

En dag er jo alltid den siste, uansett. Og innerst inne visste jeg jo at det måtte komme, men da det kom – kom det som en isende vind gjennom hele meg. Det var som et slag i magen. En voldsom kraft som slo beina bort under meg. Jeg ble liggende i den øredøvende stillheten der pulsen slo alene. Kun forstyrret av suset etter et øredøvende brøl. Det kan ha kommet fra meg.

Jeg reiste meg. Kjente etter. Klumpen i magen vokste. Pusten var vanskelig å kontrollere. Jeg følte det nesten som jeg så meg rundt for første gang i et rom og en verden jeg aldri hadde sett før. At kroppen min var ukjent og stemmen jeg akkurat hadde hørt, var lyden av en fremmed.

Vi forlenger ikke kontrakten etter 31. august. Vi har valgt en annen løsning.

Og med det forsvant tryggheten. Eller, det som har vært det trygge i det litt utrygge. Det som har gitt meg ro til å fortsette å satse, selvtillit til å gå ut og skinne. Stoltheten jeg har båret utenpå kroppen. For det var her det hele begynte for snart tre år siden. Og i tre år har vi vokst og utviklet oss, sammen. Jeg har sett andre komme og gå, vært halvveis på vei ut og blitt hentet inn igjen. Men nå er det altså slutt. Og jeg kjenner suget i mellomgulvet snøre lungene sammen.

Jeg gråter. Jeg kjenner på frykten. Jeg lar det rase rundt meg. Og så setter jeg meg ned. Helt rolig. Begynner på toppen. Sender en mail, tar en telefon. Jeg rister av meg skuffelsen, puster langt ned i magen. Tar en ny telefon. Gråter til Ingeniøren. Svarer på trøstende ord fra de på kontoret.

Jeg har levd et utrolig beskyttet frilansliv så langt. Kanskje kan jeg knapt kalle det det. Kanskje er det først nå mitt frilandsliv virkelig begynner.

Jeg vet ikke, men det jeg vet er at den lille angsten ikke skal få stå i veien for meg.

Den skal heller drive meg videre!

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Du kan ikke løpe før du har lært å gå, ikke hoppe før du kan stå. Du kan heller ikke rekke over alt om tiden ikke strekker til. Sånn er det bare. Uansett hvor du er i livet eller hva som skjer. Vi må alltid prioritere. Og vi må lære oss å gjøre det. Kanskje det er det som er hemmeligheten til å fikse livet?

I går gikk jeg tur med Trine. Vi snakket om løst og fast, om livet, trening, helse og jobb. Vi har ganske mange likheter, selv om vi er veldig ulike. Vi har barn på nesten samme alder, vi driver for oss selv. Vi liker å trene, har til og med danset ved samme ballettskole i mange år, og vi definerer oss selv som voksne. Vi har vel strengt tatt ikke noe særlig valg. Vi har også måttet prioritere ganske hardt det siste halvåret. Trine på grunn av helse, jeg på grunn av arbeidsmengde.

For det å prioritere seg selv handler ikke alltid om å sette av masse tid til trening eller selvrealisering. Å prioritere seg selv kan noen ganger handle om det stikk motsatte. Noen ganger må man legge ned lista. Sånn helt ned. Si til seg selv og alle rundt seg at nå får jeg ikke til alt jeg pleier å få til. Jeg klarer ikke jobb, trening, bollebaking og foreldremøter. Jeg husker ikke at jeg må kjøpe mat eller lage middag. Jeg orker ikke ta opp telefonen å ringe noen, jeg fikser ikke å være sosial. Det er for mye. Akkurat nå.

Jeg vil ikke være sliten. Jeg gidder ikke. Jeg nekter å bli enda en som starter samtalen med en venn med «Nei, nå er jeg altså så sliten. Det er så mye og jeg orker rett og slett ikke mer.» For hvorfor blir det så mye? Og hva er det som gjør at vi ikke orker mer. Gang på gang?

Jeg har ikke svaret for alle. Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg blir for eksempel helt utslitt av rot. Av å ikke vite hva som skjer når eller ha oversikt over hvor jeg skal befinne meg eller hva jeg skal gjøre de neste dagene. Det jeg derimot ikke preges nevneverdig av, det er om jeg har bakt boller til barna fra bunnen eller om sjokoladekaka i barnebursdagen kommer fra frysedisken hos Rema. Jeg blir ikke stressa av kortprogram på hverdagsvasken eller at barna ikke deltar på syv fritidsaktiviteter. Jeg blåser også en lang marsj i om vi går søndagstur eller nikoser oss ute i all slags vær. Strengt tatt syns jeg det bare er stress…

Men jeg blir sliten av å ikke ha tid til å synge høyt i lekemikrofon med barna mine når vi har fredagsdans. Jeg blir stressa om jeg ikke har tid til å sitte på gulvet i en stor gruppebarneklem eller tøyse med de andre barna i barnehagen når jeg leverer. Jeg føler hverdagen tynge om jeg ikke orker å hviske til mannen min at jeg elsker ham når vi legger oss.

Så når livet blir for fullt – da må noe prioriteres bort.

I lang tid var treningen like borte fra mitt liv, som fra Trines. Hennes fordi kroppen ikke tålte det, mitt fordi tiden og livet ikke åpnet for det. For noen ganger blir det bare sånn. Og noen ganger må man bare ta hensyn til det. Det betyr ikke at man ikke kan komme tilbake, det betyr bare at man må prioritere. For det er faktisk noe i det gamle uttrykket;

Alt til sin tid…

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!