Så har jeg fått hvilepuls igjen. Roen har senket seg, men engasjementet henger litt igjen i lufta. Det er mange spørsmål som stilles i disse dager og jeg har mange tanker om ukas store gjennomslag – og om tiden som kommer. Er vi på vei mot et samfunn uten tanke på barnets beste eller er det verdt å tro at det ikke står så halvgærent til på den fronten?
Menneskeverd
De siste dagene har jeg hørt mye om menneskeverd. Og jeg lurer rett og slett litt på hva det er. Er det verdig et medmenneske å nekte sin neste å få oppleve å bli forelder?
Argumentet som stadig går igjen er at det ikke er en menneskerett å få barn. En ting som derimot er en menneskerett, det er å få behandling for sykdommer man har. Verdens helseorganisasjon definerer ufrivillig barnløshet som en sykdom. Så nei, det er ikke en menneskerett å få barn, men det er faktisk en rett å få prøve de metodene som eksisterer for å få det!
Og det er da menneskeverdet forsvinner for meg. For hvem er de som sitter på sin høye hest og roper ut om menneskeverd mens de galopperer gjennom andre menneskers liv uten å vise et snev av hensyn? Jo, det er de som vil nekte mennesker å få prøve ut de mulighetene som finnes for å bli frisk fra sin diagnose.
Hvem er hvem
Denne diskusjonen burde aldri handlet om kjønn, men det gjør den. Den handler om at noen ser det som moralsk forkastelig at en kvinne blir mor ved hjelp av en annen kvinnes egg, mens det er helt greit at en mann blir far med en annen manns sæd. Det handler om at noen tror at det å skape et barn utelukkende handler om celler og at resten av oss skal være trygge på at vi vet hvem sine celler det er som har skapt naboens barn.
Jeg tror ikke foreldre skapes av biologi. Å være mine barns mamma handler aller mest om hvilken plass de har i hjertet mitt, og ganske lite om hvilke gener vi deler. Jeg klarer ikke å se at barna mine ligner på meg, men jeg ser at datteren min begynner å forstå ironi og jeg kjenner det langt inn i kroppen at sønnen min har verdens fineste latter. Hvordan han fikk den aner jeg ikke. Jeg håper strengt tatt det er fordi han har det bra.
Et stort valg
Å velge å bli foreldre er et stort valg. Uansett. Å velge å bli foreldre til et donorbarn er om mulig enda større. Jeg kan love deg at det ikke kommer lett. Det valget. Det tenkes og diskuteres. Det renner tårer og det gjør vondt.
Det er ikke en lett avgjørelse å ta, og jeg er helt sikker på at ikke alle klarer å velge det.
For det er ikke sånn at ufrivillig barnløse ikke tenker på barnet. På barnets beste. Jeg tror ikke de tenker på stort annet. De tenker på barnets fremtid, på barnets hele liv. Ikke bare månedene i mors kropp. Ikke bare i dagene etter fødsel eller de første skrittene. De tenker på tenåringen. På den unge voksne. De tenker på han som en gang skal bli far til sine egne barn. Eller hun som skal spørre om hvor krøllene kommer fra.
Og alle barn som kommer til oss med hjelp av norsk helsevesen har krav på å få vite hvor de kommer fra. Det er nedfelt i loven. Så det er ingen som vokser opp uten å vite. Med mindre mor og far har måttet dra til et annet land med andre regler da. Det var det ingen som sa noe om i debatten…
Men nå trenger de ikke det. Og sammen har vi sørget for at enda flere barn kan bli født til foreldre som har tenkt på dem i årevis.
Foreldre med en eneste ting for seg; barnets aller, aller beste.
